Diktet er gitt formen av en bølge i lyrikksamlingen Harudes som kommer om en måned.
På 100-årsdagen for Olav H. Hauges fødsel presenterer Aschehoug forlag debutanten Erlend O. Nødtvedt. På pressekonferansen leste han diktet som han kaller en hyllest til Hauge.
Forlaget skilter med «svært musikalske og dynamiske» dikt. Debutanten valgte selv å lese et dikt som spiller direkte på Olav H. Hauges kanskje mest brukte dikt «Det er den draumen».
Nødtvedt har sin skriveutdanning fra Skrivekunstakademiet i Bergen. Han er med i redaksjonsrådet for det litterære tidsskifte Vagant.
Er Hauge-diktet ditt et fadermord?
Slett ikke. Det er en hyllest til Hauge, et forsøk på å koble seg inn en tradisjon jeg er i slekt med og er glad i og vil videreføre.
Hva kjennetegner den tradisjon?
Jeg vil kalle det en klassisk nynorsk tradisjon med en kontinuitet fra Olav Nygaard og til Hauge. Hva det er jeg ikke sikker på. Men det er et fellesskap i motivvalg og en holdning hos lyrikere som kommer fra samme landskap. Det er et eget vestlandsk toneleie i det.
Hva er den holdningen?
Den er preget av det klassiske vestlandske tvisynet, og en kontrastfull landsdel med brå værskiftninger og fjell og fjord. Det er ekstremt. Det er harde kår samtidig en slags følelse av sammenheng med landskapet.
Hva er ditt favoritt Haugedikt?
Kanskje er det «Under bergfallet». Det er programmatisk for Vestlandet der man er truet av naturen. Når som helst kan det komme en stein. Du har ikke noe valg, Du må få deg en åker og klare deg som best du kan.
Har du fått deg en åker?
Nei der jeg kommer fra (Fyllingsdalen red.anm.) er det flere høyblokker enn åkre.
Likevel gjelder trusselen?
Det er det paradoksale. Jeg prøver å komme i kontakt med noe som ikke er umiddelbart tilgjengelig. Det handler om å strekke seg etter noe som er et slags mytisk Vestland sett fra en høyblokk i forstaden.
Hva gjør du i dette diktet?
Konsulenten kalte det en poetisk reduksjon. Jeg har tatt ut konsonanter og latt vokalen stå. Meningen forsvinner, og selve lyden er igjen. Det blir bare sang til slutt. Det kan settes i sammenhenge med dette å ikke være i umiddelbar kontakt med tradisjonen, og de forholdene han levde under. Det er vanskelig å komme inn i et slikt tankesett fordi du kommer fra en helt annen livssituasjon. Det blir bare lyden, sangen og klangen igjen. Det blir som et slag tomt ritual som ikke har den opprinnelige myten igjen.
Hva er mest utilgjengelig?
Problemet med Hauge er han i altfor stor grad er gjort til en kultfigur. Han er gjort til en autodidakt epledyrker som skrev dikt i en slags førmoderne idyll. Det er en myte skapt av profilgenerasjonen som ikke er bra.
Du er også preget av Øyvind Rimbereid?
Han har vært min lærer på akademiet. I hans Solaris-bok blander han norrønt, engelsk og stavangerdialekt. Hans kobling mellom det arkaiske og det moderne er interessant og gir spennende effekter.
