Holdt nede av kvinners blikk

«Jeg elsker kroppen min», står det på den svarte t-skjorta til dokumentarfilmskaperen Margreth Olin (32). Men den 26 minutter lange filmen om kroppen hennes, forteller at det ikke alltid har vært sånn. Det er den hemmelige historien om komplekser og hva andres blikk - spesielt kvinneblikk - kan gjøre med ei lita jente.
Da Margreth var ei fem år gammel jente på Stranda på Sunnmøre, mente ei venninne av mora hennes at de burde få gjort noe med de to kulene på innsiden av Margreths føtter. For med føtter som så slik ut, kunne hun aldri gå i høyhælte sko, mente moras venninne. Som voksen har Margreth gått mye med høye hæler, men aldri med åpne sko.
Selv ikke her vi sitter på Hellvikstangen på Nesodden, omgitt av barn og voksne som bader og soler seg, har Margreth Olin sandaler på. Og hun smiler fortsatt helst med lukket munn. Kroppen husker den kvinnelige tannlegen som lo av overbittet og bare ville regulere.
«Du kommer ikke til å kunne bite over ei fårepølse en gang», sa tannlegen.

For døtrene. Margreth fikk aldri tannregulering, men har siden ubevisst smilt med leppene sammen. Og kommentaren fra den litt eldre barndomsvenninna om at høye, tynne Margreth hadde stor mage, har fått henne til å holde magen inne i årevis.
- Det er jo ikke noe nytt at kvinner har et dårlig forhold til kroppen sin, men skjønnhetsidealet er strengere i dag enn da jeg var lita. Og det idealet jeg vokste opp med, var igjen strengere enn da mora mi var lita.
Margreth Olin har selv to døtre, Maria og Milla. Den eldste er ti år, den yngste ni måneder. De to små jentene er mye av grunnen til at Margreth tar omkostningene ved å kle seg naken på film og fortelle om hva hun har prøvd å skjule for å leve opp til kroppsidealet.

Falske bilder. - Tida og kulturen som Maria vokser inn i, har fått meg til å lage denne filmen. Filmen er en kritikk av kroppsfikseringen og skjønnhetsidealet i vår tid, sier Margreth og fortsetter å kritisere framstillingen av kvinner i media og populærkulturen. Personfokuseringen er så sterk, og for kvinners del betyr det at blikket rettes mot hvordan de ser ut. Og det er like gjerne kvinner som tegner falske bilder av kvinner, som menn.
- Damebladet Henne ville portrettintervjue meg, for kvinner er jo så opptatt av kropp, som de sa. Jeg sa ja på en betingelse: At de skulle trykke et nakenbilde av meg på forsiden, uten sminke og styling. De sa nei. Vanlige kvinnekropper selger jo ikke. Når de portrettintervjuer noen, sminker og kler de opp folk annerledes enn de er. Alle kjente kvinner burde takke nei til å stille opp i ukebladene. De lager ikke portretter, men falske bilder. De selger ufrihet.
Margreth er sint. Hun vil ansvarliggjøre de som jobber og lager bilder som barn og unge kommer til å se og bli påvirket av.
- Enhver må ta ansvar for det de gjør og den jobben de har. Det vi gjør, får konsekvenser for andres liv. Men ingen snakker om konsekvenser lenger. Vi snakker bare om karriere.
Hun trekker pusten.
- Men uansett, det aller viktigste vi kan gjøre for at barna våre skal få et bedre selvbilde, er å lære ungene opp til å bli glade i seg selv, til å bli mennesker som ser, og ikke bare blir sett.
I Margreth Olins fortelling er det kommentarer fra andre jenter og kvinner som har påført henne komplekser. Den russiske legen hun går til fordi hun har magesmerter hun aldri finner ut av, ber henne om å høre mindre på medsøstrene sine.

Hyller menn. - Noen vil mene at jeg dolker mine egne i ryggen siden jeg forteller en historie om at kvinner har holdt meg nede. Men jeg kan ikke la være å fortelle at det har vært slik i mitt liv. Kvinner påvirkes av skjønnhetstyranniet. Mammas venninne er et eksempel på det. Hun sa det om føttene mine fordi hun trodde det var til mitt beste.
For Margreth handler feminisme om å sette kvinner fri. I vår del av verden er kvinner ufrie, spesielt i forhold til kroppen sin, mener hun.
- Kvinnesak i dag handler om en front mot likegyldighet og urettferdighet, og den kan begge kjønn representere.
«Det høres kanskje naivt ut, men jeg takker Gud for at mannen fins», sier Margreth i filmen.
Menn har gjennom kjærlige kommentarer - også om det hun har hatt komplekser for - bygd opp selvbildet. De har beundret det andre kvinner så på som stygt.
- Menn som har sett filmen, har etterpå sagt at den gjorde dem stolte over å være menn. De hadde ventet å få kjeft igjen. Jeg syns det er fint hvis menn tar til seg hvor viktig det er å ha en oppbyggende kjæreste.

Gud og dyr. - I filmen din takker du Gud for at mannen fins. Hva er ditt forhold til Gud?
- Det finnes ingen annen mulighet enn at Gud er der.
Margreth forteller en historie om hennes inngang til tro.
- Jeg har alltid vært glad i dyr - ja, jeg har fortsatt en hest, Fidel. Da jeg var lita kom jeg bedre ut av det med dyr enn med folk. Fortsatt kan jeg føle det slik. Begge foreldrene mine kommer fra bondefamilier i Nordfjord.Der brukte vi å være om sommeren. En sommer var jeg med da faren og onkelen min skulle slippe kalvene ut på beite. De holdt kalvene bort til strømgjerdet og ga dem strømsjokk for at de skulle lære å ikke gå på elva. Å se angst hos et dyr, lar ingen barn passere. Jeg raste og forsøkte å stoppe dem. De bad meg gå. Jeg løp tilbake fra beitet og ba til Gud. «Hvis du fins, må du gjøre noe med dette.»
Da Margreth kom inn i fjøset igjen, var onkelen sint og spurte om hun hadde tatt hovedsikringen. Det viste seg at strømmen hadde gått i hele dalen. Det tok lang tid før den kom tilbake, og kalvene ble sluppet ut uten strømsjokk.
- Det var første gang jeg ble bønnhørt.
En hel verden åpnet seg, forteller Margreth.
- Det var en inderlighet i det jeg trodde på. Jeg følte at jeg kunne beskytte de dyrene. Troen var en kraft.
Hun mener denne opplevelsen har vært avgjørende for at hun har blitt dokumentarfilmskaper.
- Jeg oppdaget at hvis jeg tror på det jeg gjør, har det betydning for noen.

Takknemlighet. - Hva kan gudstro bety for selvbildet?
For første gang blir Margreth stille lenge.
- For meg handler gudstro om at alt har mening. En er aldri alene. Overalt hvor mennesker er, er Gud. Gud er det som er liv i hver skapning. Hvis vi klarer å erkjenne hvor fantastisk det er å få liv i gave, så blir for eksempel det å ha krokete føtter veldig lite i forhold. Det kan gjøre oss takknemlige for å være i livet, i stedet for å være kritiske.
Hun blir stille igjen.
- Det er så synd med det idealet vi har i dag. Alle skal være så like. Barn med Downs syndrom velges bort i mors liv. I stedet for å se at hvert menneske er unikt, vil vi gjøre mennesker like. Vi er så lite
generøse, vi velger bort mangfoldet. Vi må ha mangfold for å kunne utvikle oss. Det er ingen undring igjen. Mennesket er ikke lenger åpent for hvor fantastisk livet er.