Kongolandsbyen – kunstverk uten brodd

Stråhyttene som nå er nesten ferdig bygget i Frognerparken, er et kunstprosjekt satt i scene av den norsk-sudanske kunstneren Mohamed Ali Fadlabi og den svensk-canadiske kunstneren Lars Cuzner. De har sagt at de vil gjenskape Kongolandsbyen som var en populær attraksjon samme sted parallelt med Jubileumsutstillingen i 1914. Den gangen ble 80 mennesker fra Senegal stilt ut. De bodde i landsbyen i tre måneder.

Moralsk overlegne. Kunstnernes hensikt skal være å starte en debatt om rasismens evolusjon, samt å peke på det Cuzner ifølge Aftenposten kaller paradigmeskiftet i rasismen. Dette viser seg blant annet ved at vi i vår nordiske selvtilfredshet betrakter oss selv som moralsk overlegne andre kulturer.

Nå kan man jo lure på hva som er nytt med at vi føler oss overlegne, men uansett er det en utfordrende tanke at selv godvilje kan virke mot sin hensikt, og være undertrykkende.

Noen har hevdet at kunstnerne faller for eget sverd her, for selv om de har gode hensikter med sitt prosjekt, kan man ikke forsvare i 2014 å stille ut mennesker. Da dette ble gjort i 1914 var det neppe mer etisk holdbart, men på den tida var det vanlig praksis. Den slags utstillinger, der man viste fram alt som var rart, fra farlige dyr til mennesker som var usedvanlig tykke, lange, stygge eller som i dette tilfellet hadde en hudfarge folk ikke hadde sett før, var en del av datidens showbiz.

I dag er det ikke mange som vil forsvare denne praksisen, og reaksjonene man ser blant annet på nettet under hashtagen SomeoneTellNorway, vitner om at folk tror at det er en reprise vi står overfor. Men det er det jo ikke. Fadlabi og Cudzner har invitert folk til å melde seg til å bo i «landsbyen» på dagtid i kortere eller lengre tid. Det kommer antakelig til å være folk av flere raser og kulturer. Det viktigste ankepunktet mot kunstprosjektet er antakelig at det ikke vil være provoserende nok. Frivillige som melder seg til å være på utstilling har vi sett i strie strømmer de siste årene, gjennom reality-TV-serier som Big Brother og Paradise Hotel.

«Rariteter». Annerledes ville det vært om kunstnerne hadde valgt å stille ut en type mennesker som hører til «raritetene» i vår del av verden i dag. Da ville det ikke holde at de var svarte i huden. Det er ikke noe sjeldsyn med svarte i Oslo lenger. Skulle man nærme seg en tilsvarende stigmatiserende effekt, måtte man kanskje hanke sammen en gruppe funksjonshemmede, transvestitter eller gamle (En barnehage er allerede nærmeste nabo til utstillingen). Men en tilfeldig sammensatt gjeng av folk som har meldt seg til å være med på leken, kan umulig være egnet til å provosere noe som helst, kanskje bortsett fra at noen irriterer seg over ekshibisjonismen.

Men oppmerksomhet får de. Kunstnerne har fått beskjed om at både CNN, Al-Jazeera og Reuters vil komme til åpningen onsdag. Kanskje kommer Dagsrevyen også.

Annerledes. Ønsket kunstnerne har om å vekke til refleksjon omkring rasisme, er likevel hjertelig velkommen. Vi har beveget oss langt siden 1914, men fortsatt er det grums å grave i her. Kanskje kommer han likevel nærmere en god innfallsvinkel til dette emnet, dansekunstneren Sigurd Johan Heide, som reiste til Afrika med prosjektet Norgeslandsbyen for noen uker siden. Han ville utforske hvordan det er å være annerledes. Han valgte å være den betraktede blant folk som syntes han var veldig rar og annerledes.

Dette er et godt utgangspunkt den støyende majoritet kan ta for å gjøre overraskende oppdagelser. Og til sjuende og sist, er dette kunstens oppgave: å lokke eller puffe oss til erkjennelser vi ikke har bedt om. Det gjenstår å se om Gustav Vigeland får konkurranse om nettopp det i Frognerparken i sommer.

[http://www.verdidebatt.no/debatt/cat28/subcat33/thread11498713/ Diskuter denne saken på verdidebatt.no]