«Redd og jublende glad»
Kan vi virkelig så ubetinget feire noe som er så skjørt og sprøtt som Jesu oppstandelse? Det spurte en av mine venner påskedag.
Oppstandelsen. Bilde fra Mosterøy bedehus. Malt av Kristian Edland
Erlend Berge
I påsken la jeg merke til flere som uttrykte en slags slitenhet over påskedagens triumferende uttrykk. Det kjente jeg meg også igjen i jeg skrev årets påskedagspreken. Tenker jeg etter, er det ofte sånn i forberedelsene til høytidsdagene. Det skal være så riktig, sant og evangelisk at jeg ofte sitter igjen med en følelse av at det blir for stort å skulle fortolke fortellingene mange av oss kjenner så godt at vi nesten kan dem utenat.
Å preke disse dagene er virkelig en øvelse i finlesning av både tekst og kontekst. Hva står faktisk i denne teksten? Hvilke karakterer finnes? Hva gjør de, hva sier de? Hvem står kun i bisetninger? Hva har vært død og oppstandelse siden forrige påske? Hva er det konfirmantene lurer på i år? Hva gir meg håp? Og hva har alt dette med den morgenen å gjøre da Maria Magdalena og den andre Maria kom for å se til graven?
Hellig ånd og hermeneutikk
