Quo vadis, kirken?
På samme vis som ikke alle skal lese bibelen, som han sa, den nye biskop Bonden i Hamar, skal vel ikke alle gå i kirken heller.
BORTE: Jeg uteblir ofte fra gudstjenesten, men har, om ikke annet, et spor i sjelen som sier at søndag egentlig er kirkedag, skriver gjestekommentator Aud Irene Svartvasmo.
Gorm Kallestad
Trygve Riiser Gundersens bok om Haugianerne er mitt litterære følge i disse dager. Et imponerende stykke arbeid, der historien skildres så levende at det kjennes som å være midt i den – den gangen det var slik at «hele verden var kristen», og den store snakkisen var hvem som sto i vekkelse hvor. Vel 200 år seinere er virkeligheten en annen. Samfunnet er sekularisert. De kristne er redusert til en sær liten flokk, og troen er noe det kan være taktisk å ligge lavt med når man søker jobb eller vil markere seg som influenser.
Spor i sjelen om kirkedag
Bare i tida mellom mine foreldres generasjon og min egen generasjon har det skjedd store endringer. Pappa går til kirka uansett hvem som har gudstjeneste. På kirkevei har han sin egen salmebok i lommen. Også den siste utgaven av salmeboka har rukket å bli godt slitt. Noe i meg ønsker å ha det slik. At gudstjenesten, og fellesskapet omkring den, skal være et pulsslag i livet mitt. At det skal være underordnet hvem som leder gudstjenesten og kvaliteten på orgelmusikken. Jeg er glad i kirka, men det er mer av en ulykkelig kjærlighet. Jeg uteblir ofte fra gudstjenesten, men har, om ikke annet, et spor i sjelen som sier at søndag egentlig er kirkedag.
