Politikere er ikke influensere
Skal virkelig grensen mellom en politiker og en influenser være så utydelig som den er i ferd med å bli?

«Hvordan kan du påvirke politikken?», står det på Stortingets hjemmeside med en rekke saklige råd for leseren. Om vi snur på det hele og spør hvordan politikerne prøver å påvirke oss, finner vi stadig flere useriøse eksempler.
Stylet og retorisk skjerpet
Hjemme hos oss er det blitt en raritet, det å spørre Siri på iPaden om ting som det kanskje ikke er så lett for en robot å svare på. «Hvor kan jeg finne en nådig Gud?», spurte sønnen min en dag. Vi lo rått, alle tre. Siris seriøse svar og monotone stemme kunne kanskje lurt oss. Men hun snakket ikke om noen nådig Gud i det hele tatt.
Politikernes bruk av sosiale medier får meg til å lengte tilbake til en tid med færre formidlingskanaler og flere tørre, politiske forslag.
Mari Saltkjel, forfatter og prest
Det var først senere på kvelden, da barna var i seng og jeg satt med strikketøyet og nyhetene, jeg tenkte på hvor hyppig vi faktisk utsettes for dette: Programmerte svar som i større grad tar hensyn til det budskap som skal formidles enn det spørsmål som ønskes å bli besvart. I en gitt situasjon kan svar fra en robot gi underholdning for en liten gjeng. Men i vårt demokratiske landskap er det ikke bare forvirrende og irriterende. Det har også vist seg å svekke tilliten til formidleren.
Løsningen på utfordringen synes å være en stylet og retorisk skjerpet politiker som klarer å by på seg selv. Det kan virke som en virkningsfull løsning. Men kanskje baner politikerne vei mot et sosialt mediekjør som kan sette tilliten demokratiet på prøve?
Overtrente mediale politikere
Nå er vi midt i valgkampen. Idealet for denne synes i stor grad å handle om velkledde og finslipte ledere med kunnskap, men også med tydelige evner til begeistring og retorisk overbevisning. Mennesker som klarer å overbevise om perfeksjon, selv om det selvsagt ikke alltid er perfeksjon ved utføring. Men vi ser også en ny utvikling: Politikere som byr på stadig mer privatliv i regisserte sosiale mediekontoer. Midt mellom valgløfter og utførte arbeidsoppgaver sniker det seg inn glimt fra kjærlighetsliv og familieliv og fritidsaktiviteter. Det er neppe tilfeldig.
Kravet om at politikere skal by på seg selv og være noe mer enn seriøse og ferdigformulerte svar, øker. Men bilder fra folkevalgtes fritid blandet sammen med politiske løfter og polemikk, er noe vi velgere hverken trenger eller bør få – nå som vi skal gå til valgurnene.
Privatpersonen politiker
Vi ser stadig flere politikere som bruker den velfungerende eller underholdende delen av privatlivet sitt for å påvirke oss. En titt på Instagram kan blant annet fortelle at vi har en minister som briljerer med tegnekunnskaper, men som taper mot datteren når de hopper paradis. Vi får se glimt av politiske valgkampreiser like ved bildet av hvordan et par kan se ut når de skal på date. Vi får vite at både dagens fiskefangst og en ektemann kan være til å spise opp. Og hvordan søndagen kan se ut der hjemme med bilder av ferdigdekkede frokostbord og familier som «koser seg».
La politikk være politikk. La glimt av det som er underholdende eller skikkelig i privatlivet ditt, høre privatlivet til. La oss velgere heller få stemme på deg på grunn av den skikkelige politikeren du er.
Mari Saltkjel, forfatter og prest
Kan vi velgere få oversikt over hva våre stemmer vil få for politiske konsekvenser uten å måtte vite hvordan dagens tur i Dyreparken var for store og små? Trenger vi å vite til hvilke tider våre politiske ledere eventuelt fullfører et maratonløp? Er det ikke ryddigere om vi heller får forholde oss til hva denne personen vil prestere utenfor løpebanen, på jobb som stortingsrepresentant og minister?
Grensen mellom det å være politiker og det å være influenser blir mer og mer utvasket. Både politikere og velgere kan spørre seg hva demokratiet vårt skal eller bør bestå av: Hva vil vi at en politiker skal være? Eller kanskje viktigere: Hva vil dere politikere egentlig representere, i valgkamp og i tjeneste? For dette handler om et stadig økende fenomen. Selv om det til syvende og sist kanskje bare er en misforståelse, noe en tror en må holde på med for å bli sett og hørt i dagens populistiske samfunn.
Gi oss politikk
Politikernes bruk av sosiale medier får meg til å lengte tilbake til en tid med færre formidlingskanaler og flere tørre, politiske forslag. Men det er kanskje ikke nødvendig å gå helt tilbake dit. En titt på Greta Thunbergs instagramkonto viser at til og med et barn kan nå fram med et sterkt og tydelig budskap på en ryddig og effektiv måte. Så lenge budskapet er sterkt eller viktig nok, vil mennesker lytte.
Tilbake til Stortingets spørsmål, denne gangen til alle dere politikere som ber om velgernes oppmerksomhet akkurat nå: «Hvordan kan du påvirke politikken?»
Svaret? La politikk være politikk. La glimt av det som er underholdende eller skikkelig i privatlivet ditt, høre privatlivet til. La oss velgere heller få stemme på deg på grunn av den skikkelige politikeren du er.