Overdriver vi splittelsen?
Det mest påfallende ved Kirke-Norge er ikke kranglingen, men enheten.
ENHET: Sokneprest Gunn Hanne Elbebakk forretter nattverden i Sarons Dal. Det skjedde for flere tusen tilhørere med et tydelig nærvær og en liturgi med et umiskjennelig preg av luthersk teologi, men uten det som eventuelt måtte splitte, skriver Alf Gjøsund i denne gjestekommentaren.
Q42 Media/TVL
Jeg er blant dem som blir oppgitt når jeg ser hvordan kristne kan krangle seg imellom. Ikke anfektet, for jeg har mistet illusjonen om at kristen enhet kommer av seg selv. Da hadde ikke Jesus trengt å be om det, slik han gjør i Johannesevangeliet 17.
Men oppgitt. Ja, jeg vil faktisk bruke ordet motløs. Det er så mye som står på spill. For det første går det ut over andre mennesker. Det hindrer dem i å tro. Det var jo nettopp derfor Jesus ba om enhet: «For da skal verden skjønne at du har sendt meg …».
For det andre går det ut over samfunnet. Svært mange av oss ønsker et samfunn preget av kristne verdier. Ikke et samfunn der religion presses på noen, men et samfunn preget av nestekjærlighet, omsorg og frihet, et samfunn som begrenser egoismen og beskytter de svakeste. Og ikke minst: et samfunn preget av kunnskap, respekt og åpenhet for tro.
