Må det en psykopat til?

Det er tid for å trekke frem igjen en oppsiktsvekkende og tilsvarende omtalt studie av 42 amerikanske presidenters personlighet, utført av psyko­logen Scott Lilienfield ved Emory University i 2012. Egenskapene blomstret i tusen retninger, men oppsiktsvekkende – selv for forskeren – var at historiens dom over hvor gode ledere de var og graden av gjennomføringsevne, påfallende ofte falt sammen med treff på flere psykopatiske trekk.

Bra for det hele. Men var de dermed psykopater? Noen, kanskje, men sånt skal man være forsiktig med å si. Det som er sikkert – og det gjelder jo i mer enn presidentsammenheng – er at det er «småpsykopaten» som evner å gjennomføre de upopulære beslutningene: De som har store, ofte negative konsekvenser for mange, men som sett i litt større sammenheng er bra for helheten.

Empati et plussord. Vi liker ordet «empati», det er et plussord, det er vi helt enige om. Og samtidig kommer flere og flere forskere og forteller oss at visst er det bra med medfølelse, men uten rasjonalitet (ordet «små­psykopati» dukker stadig opp), går det galt med all empatien. Forskeren Paul Bloom ved Yale University er blodig opptatt av dette. At evnen til å sette seg inn i en annens sted, medleve og medlide, er et i høyeste grad et positivttrekk. Men at empatien også har en innsnevrende effekt, som gjør at de store – Bloom vil si de vesent­ligere - konturene forsvinner. Han skrev nylig i tidsskriftet The Atlantic: «Det er på grunn av empatiens zoom-effekt at hele verden bekymrer seg mer for en liten pike som sitter fast i en brønn, enn for alle de millioner av dødsfall som potensielt kan utløses av klimaforandringene».