Leve vanskeligere

«Da jeg fylte mitt ellevte år, ble jeg ivrig speiderpike, travet turer ved høst og ved vår, samlet merker uten like. Mangen gang falt det kanskje litt stritt, men da husket jeg valgspråket mitt, at: Hvis ikke jeg nå holder ut, vil jeg angre det til slutt.»

Alle jentespeidere jeg har snakket med har et sterkt forhold til denne sangen. Selv hadde jeg den spillende på repeat i hodet i flere år, mens jeg strevende var speiderleder for en gjeng herlige rotehuer av 11 år gamle jenter. Plikten holdt meg fast i oppgaven. Hvis ikke jeg nå holder ut, vil jeg angre det til slutt.

Bryte opp eller bli? Selg alt du eier og følg meg, sier Jesus til tilfeldige folk han møter på stranda. Og så gjør de det. De bryter opp fra sin hverdag, fra sine relasjoner, fra sine eiendeler for å følge en framtid de ikke kjenner. En mann de ikke kjenner. På den ene sida er det helt uforståelig for meg at de tar det valget. På den andre sida kjenner jeg på fristelsen til å gjøre det samme, fristelsen til å bryte opp og dra av gårde. Men kanskje handler det like mye om å stikke av fra alt det herkete, som å finne noe nytt eller følge noen.

Noen ganger er det rett å dra, rett å bryte opp. Løsne teltpluggene og se framover. Andre ganger er det rett å bli. Jobbe der man er, med det man har. Leve i det herkete. «Det är också et uppdrag som kräver mod: att stanna kvar,» sier den svenske forfatteren Kristian Lundberg.