Lær oss å telle våre dager
Vi mangler en grunnleggende dødsbevissthet i norsk helsedebatt. Sykehuset er fantastisk, men det har en grense.
HELSEVESENET: I stedet for å juble hver gang en tåre blir tørket eller en dag lagt til en livslengde, forventer vi at staten hindrer smerte og død, skriver Åste Dokka.
Gorm Kallestad / NTB
Ifølge Sigmund Freud (Ubehaget i kulturen) er det tre ting som forpurrer menneskets lykke: Herket i de mellommenneskelige relasjonene, naturens overmakt, og så, ikke minst, kroppens skrøpelighet. Freud konsentrerte seg mest om førstnevnte, og slår fast at kroppen alltid vil «forbli en forgjengelig organisme med en begrensning i tilpasning og ytelse.» Norsk helsevesen, derimot, gjør sitt beste for å ugyldiggjøre denne innsikten: Kroppen skal ikke bringe oss lidelse.
Men kroppen er skrøpelig og alle mennesker skal dø. Det er så selvsagt at det ikke trengs å sies – eller gjør det kanskje det?
I Morgenbladets store reportasje om førstelinjetjenesten i norsk helsevesen forrige uke, kan vi lese: «Det er hele 25 prosent lavere risiko for å dø (...) hvis du har hatt samme fastlege i mer enn 15 år…» Det Morgenbladet symptomatisk nok har glemt, er at risikoen for å dø, helt uavhengig av fastlegestatus, faktisk er på 100 prosent. Kroppen er forgjengelig, og livet har kun én utgang. For noen er dette et smertelig aktuelt faktum, og det å dø for tidlig er en skjebne ingen forunt.
