Kongens død - og min

«Kong Olav er død», sa Wegger Strømmen ved den norske ambassaden i Tel Aviv da jeg ringte ham sent på kvelden 17. januar 1991. Jeg registrerte det, men det gjorde ikke stort inntrykk på meg akkurat da. Det viktige var at jeg selv var i live.

Gulfkrigen startet den dagen kong Olav døde. Han som hadde vært tryggheten selv døde samtidig med at urovekkende bilder av flammer og død fylte fjernsynsskjermene.

«Han hadde vært med oss alltid. I de mørke årene da alt annet vaklet, sto Kongen og Kronprinsen fast som det trygge ankerfestet for folkets håp. Han var med oss da tryggheten ble gjenreist, han var nær og varm og tilstedeværende. Han tolket våre følelser når ulykken rammet, han kom med formanende faderord til nasjonens samvittighet. Han var der alltid. Og så, da bombene falt, var han ikke mer blant oss. Trygghetens epoke var over.» Slik skrev jeg i Vårt Land den gangen.