Kirkepolitikk som botemiddel mot kirkepolitikk
Det er mye fornuftig i organisatoriske argumenter, men i en kirke er det andre normative kilder enn flertallsmeningen. Hvis ikke hadde det ikke vært en kirke.
KIRKEMØTET: – Det som sto tydeligst igjen for meg, er hvor dype de kulturelle, teologiske, geografiske og sosiologiske kløftene i Den norske kirke er, skriver Åste Dokka. Her biskopene Herborg Finnset og Sunniva Gylver under åpningsgudstjenesten.
Ole Martin Wold / Erlend Berge
Årets Kirkemøte er nå historie, og det var et kirkemøte som vil komme til å gjemme seg i skyggen av andre kirkemøter. Ingen store kontroverser ble avgjort. Men noen av sakene var det knyttet debatt og følelser til.
Åpen folkekirkes (ÅF) forslag om å endre valgordningene i Den norske kirke var blant dem, selv om det tidlig ble klart at de ikke kom til å få gjennomslag for sitt syn. Forslaget innebar at det ikke lenger skal stilles lister til kirkevalget fra Nominasjonskomiteene i bispedømmene. Forslaget falt, og Kirkemøtet holder fast ved dagens ordning: Bispedømmerådene fortsetter å nedsette komiteer som lager lister, og i tillegg kan andre sammenslutninger stille egne lister.
Det endte altså med et nei til å legge ned den totalt upolitiske og uforutsigbare nominasjonskomiteens liste. Kan det rett og slett være et uttrykk for at kirkepolitikere ikke vil drive kirkepolitikk?
