Kirkemøtet og gatepredikanten
Å si «håp» er ikke det samme som å gi håp. Å si at man spiller en nøkkelrolle, betyr ikke at man gjør det. Kirkemøtets uttalelse er ikke håpefull lesning.
Har kirka egentlig så mye å by på i en håpløs verden? Kirkemøtets uttalelse gir ikke så mange indikasjoner på det, skriver Åste Dokka.
Erlend Berge
Det føles litt slemt å si det, men jeg gjør det likevel, fordi det ligger et poeng her: Det tok lang tid før jeg leste fellesuttalelsen fra årets kirkemøte. «Håp i ei uroleg tid», var overskriften, og jeg bladde kjapt forbi uten å tenke meg om. Hvorfor trodde jeg ikke at dette kunne interessere meg? Jeg er i målgruppa, teksten burde helt klart være relevant for meg, både personlig og profesjonelt.
Men nei. Ikke før noen sa jeg burde lese den, fant jeg den fram. Og jeg ble ikke akkurat et oppløftet kirkemedlem av å gjøre det. Ja, jeg kan si at den første vurderingen min var riktig: Dette var ikke relevant for meg. Det løftet slett ikke håpet, trass i overskriften.
Amatørpoesi
