Jeg elsket ikke Södertälje
Skamfullt må jeg erkjenne at jeg ikke fant Gud i ungdomsidretten.
Etter å ha tilbrakt en gudløs påske på basketcup i Södertälje, er jeg i alle fall sikker på at jeg ikke kunne blitt med i KRIK. Utenfor denne bedriftsidrettshallen ventet vi på bussen i vind og to grader, skriver Åste Dokka.
Forrige uke var jeg i Södertälje i Sverige fordi jeg måtte, eller fordi jeg syntes jeg måtte. Min sønns basketlag var på cup, og noen foreldre måtte følge dem. Det var liksom vår tur, og vår tur ble til min tur i oppgavefordelingens aldri hvilende maskineri.
Södertälje er en forstad til Stockholm, preget av hjørnesteinsbedriften Scania, i tillegg til annen ny og gammel industri. Cupen foregår i ulike idrettshaller spredt rundt på de grå seinvinter-åkrene i et par mils omkrets. Laget jeg reiste med bodde på gulvet i et klasserom på en skole som lå nok en busstur unna matsalen og hovedarenaen. Følget besto av tolv tenåringsgutter, med ulik grad av impulskontroll og grenseforståelse, foruten en annen mor og meg, samt trenerne, som sov på hotell.
Massivt angrep på sansene
