Hverdagsstillheten jeg møter om lidelsene i Palestina
På mange måter er det som skjer i Palestina en konsekvens av taushet, som gjør lederne handlingslammet og som tillater dette. Om jeg som muslim er taus om islamistisk terror, blir jeg derimot fordømt.
SULT: Det hjelper lite å slippe inn utenlandske helsearbeidere når man verken har fungerende sykehus, nok medisiner eller utstyr, skriver gjestekommentator Bushra Ishaq om situasjonen for palestinerne på Gazastripen.
Fatima Shbair
Angrepet til Hamas på Israel i oktober i fjor kom som et like stort sjokk på meg som alle andre. Det var helt grusomt, og uakseptabelt. Politikere, mediene og samfunnet som helhet var dypt berørt, og alle fordømte angrepet umiddelbart. Da jeg kom på jobb etter angrepet, sto kollegaer i korridoren og snakket om det. Hvor fælt angrepet var, og uttrykte unison sympati med alle jøder og Israel. Selv om jeg ikke var en del av denne samtalen, kunne jeg ikke gå forbi den.
Jeg måtte stoppe opp, møte blikkene, gå inn i samtalen og ta avstand fra angrepet.
Min taushet kan få følger
