Døde fisker svømmer med strømmen

Samtidsmusikk er et rart begrep. Det betyr at den skrives nå. Mens vi er her. Og likevel er ikke all musikk som skrives i samtiden «samtidsmusikk». Slik er det bare, det er definert: Samtidsmusikken skal utfordre samtiden. Det er aldri populært. Men døde fisker driver med strømmen. «Samtidsmusikk» er den delen av den «seriøse musikken» (jeg hater ordet!) som ikke er «klassisk», den er nåtidig, ofte bare noen dager gammel. Den er blomster og krutt fra vår tid. Hvorfor har vi det da så vanskelig med den?

Kledd i svart. Når samtidskomponister møtes til festival, kler de seg i svart. Fargen en har på seg i når en vil holde folk på avstand. Samtidskomponister snakker lavt (er min erfaring), de har respekt for lyden. De er ikke vant til brakende applauser, de har lært seg å leve med et ensomt yrke. Jo, noen klapper vilt – andre samtidskomponister. «Jeg er stolt av å være elitær», sa en av dem en gang, jeg intervjuet ham. Og tenkte, Gud skje lov at noen tør å være elitære – i dag, mens så mange gjør de samme tingene om og om igjen, akkurat som naboen, akkurat som læreren, akkurat som den ene og den andre.

Best forberedt. Samtidsmusikk gjør seg best på festivaler, forekommer det meg. Da er en forberedt, man vet hva man går til. Det er mange samtidsmusikkfestivaler, den største i Norge er internasjonal (Ultima) og blar opp et enormt program i Oslo i oktober – (det er billetter igjen!). Jeg innrømmer: Jeg er samtidsentusiast, jeg har hatt mange av mine mest ommøblerende opplevelser på Ultima. Toner og lyder som er satt sammen sånn at jeg skjønner «akkurat nå», og bedre enn jeg gjorde før. Jeg vet ikke hvordan det skjer, bare at det skjer.