«Det er vondt å la en andunge dø. Men det ble vondere å gripe inn»
Det gjør vondt å la en andunge drukne i fred. Men det ble vondere å gripe inn.
TØFF LEKSJON: Selv om det er uakseptabelt at andungen måtte dø, kan jeg kan ikke dømme andemora for valget hun tok, skriver Bjørdal. For ordens skyld: Endene på bildet er ikke assosiert med tragedien som omtales i teksten.
Gabriel Miklós/Unsplash
I det synsinntrykket nådde fram til hjernen, forstod jeg at dette bildet ville bli i meg for alltid:
Datteren min kommer opp av tjernet med en forkommen andunge i hendene. Så endrer ansiktsuttrykket hennes seg, i det hun forstår at hun sannsynligvis har vært for sen til å redde den.
Det som hadde skjedd i forkant, var en pussig seanse. Vi var en gruppe fra et par-tre småbarnsfamiler som stod ute i et skogstjern og skulle til å legge på svøm, da en nærmest uidentifiserbar skapning fra dyreriket kom plaskende bortover vannoverflata like ved. Noen trodde det var en hund. Jeg trodde det var en and som holdt på å spise en frosk.
