Da Bjørn Eidsvåg fikk oss til å gråte i Dyreparken
Kunne tårene handle om den barnlige, ekte frykten for å havne på feil sted, at man ikke gjorde nok i dette livet? Frykten for å stå ansikt til ansikt med sin skaper og få tilbakemeldingen: Du prioriterte det jordiske livet helt feil.
– Til og med statsministeren overrasket Eidsvåg. Og i det Jonas Gahr Støre var i gang med sin videohilsen tittet jeg bort på mannen min og ble overrasket, for satt min samfunnsøkonom-mann i Kaptein Sabeltanns rike og blunket vekk tårer?
Frederik Ringnes/NTB
Vi forsøkte å forklare toåringen hva som stod på lappen som hang på døra. Sjiraffene var syke og de kunne ikke ta imot besøk. Å forsone seg med det faktumet var ikke lett for toåringen. For sjiraffer er selve livet. De elskes høyt og inderlig. Alle tingene i toåringens liv skal helst inkludere sjiraff. Små-bamser, regntøy, dynetrekk, bilder på veggen. Desto mer sjiraff, jo bedre.
Men når vi nå hadde lagt igjen tusenvis av kroner i Dyreparken, for (blant annet) å se på sjiraffene, ja da bestemte dyrepasserne seg for at nå var det mindre sjiraff som gjaldt. Mens hun gråt konkurrerte to perspektiver om den dominerende plassen i mitt indre: 1) Å tenke på at jeg måte validere følelsene hennes og lede henne ut av dem, slik moderne oppdragelse visstnok krever og 2) Holde tilbake lysten av å si «skjerp deg unge, det er 150 andre dyr her minst, det er faktisk ikke synd på deg».
Demotivert sank jeg nedi sofaen i vår sjørøverbu i Abra Havn (Kaptein Sabeltanns rike), da mannen min ropte:
