Åste Dokka: «Vi kan ikke tro på oppstandelsen, like fullt kan vi bygge vårt liv på den»
Oppstandelsen forandrer alt, og gjør at vi kan følge etter Jesus gjennom døden og inn i livet. Den effekten er ikke avhengig av det vi tenker om hva et filmkamera kunne fanget opp utenfor graven. Og godt er det.
ILLUSTRASJON:
Gina Gylver
Vi lever på sett og vis vårt liv i en evig påskeaften. Guds død har skjedd, den totale meningsløshet inntruffet. Jesus, som vi satte vårt håp til, er død, og alt vi trodde vi visste har raknet. Alle framtidstanker må vike, all innsats og alt vi hadde sammen faller fra hverandre.
Men i morgen. I morgen skal han stå opp. Det visste ikke de første disiplene, men det vet vi, som kommer lenge etter. I morgen vil alt snu. Graven vil være tom, sorgen snus til glede og lyset igjen skinne over livet. I morgen, altså.
Det er bare det at denne morgendagen så langt i historien alltid skal skje nettopp i morgen. For selv om den første påskedagen historisk sett ligger bak oss, har den ennå ikke manifestert seg fullt ut i vår virkelighet. Synd, død og djevel preger fortsatt vår verden. Den evig forskjøvne påskedag gjør alle andre dager til påskeaftener, til venterom, til usikker tid, fylt av håp for morgendagen, men formørket av gårsdagen. Og faktisk også: Preget av frykten for at påskemorgen alltid vil være i morgen, aldri vil renne, aldri vil bli vårt her og nå.
