Å være en medbærer i sorg
Som prest kjenner jeg ofte på trangen etter å fjerne sorgen, og komme med noen ord som kan gjøre alt lettere for sørgende. Men sannheten er at selv om jeg i noen minutter kan skape et lite lys av håp midt i et tomrom så blir ikke sorgen og smerten borte.
SKJØRT: Livet er skjørt, men vi kan tenne et lys for de sørgende, skriver prest og sommergjest Christine Josephine Andreassen.(Foto: Gorm Kallestad)
«Gud, bær meg gjennom denne begravelsen, så jeg kan ha styrke til å bære de sørgende».
Det er bønnen jeg ber hver gang jeg kler på meg alba og stola før jeg tar noen siste dype pust inn og ut, og møter familien i kirkerommet.
Kirkerommet er noen ganger fylt opp med blomster og andre ganger er det få blomster, men det store tomrommet er der uansett. Sorgen, gleden over det som har vært, sinnet over det som har vært vondt. Den store kisten pyntet med blomster og en siste hilsen. Små hikst fra kirkerommet i det kirkeklokkene ringer – gravferden er i gang.
Bestill abonnement her
KJØP
