Et forsvar for dogmene
Med en brå bevegelse kastet jeg Bibelen min inn i peisen. Det ga meg en god følelse å se den gå opp i røyk.
«Hvis du finnes, Gud, så driter du i hvert fall i oss som du har skapt», tenkte jeg bittert.
Øivind Hovland
Jeg var forferdelig glad i Bibelen min. Den var i mellombrunt skinn, med glidelås og navnet mitt i gullbokstaver på permen.
Jeg kjente den ut og inn. Sidene var full av understrekninger og notater. Hvis du nevnte en frase i et skriftsted, kunne jeg finne det fram på sekunder. Jeg visste hvilken spalte det var i, om det var øverst, nederst eller midt i. Romerbrevet var det viktigste, jeg kunne nesten hele utenat.
Men over tid var det blitt vanskeligere å forholde seg til både boken og det kristne fellesskapet. Urkirkens erfaringer av Guds eksistens var ikke i nærheten av mine egne, skjønt Gud hevdet å være uforanderlig. Når jeg gransket mitt eget liv, så med kritisk blikk på alle de gangene jeg hadde følt at Gud var nær, kallet var klart og nåden uendelig stor, kunne ikke alt like gjerne ha psykologiske forklaringer? Hadde jeg bare lurt meg selv? Var det det vi gjorde, alle som kalte oss kristne: lurte oss selv?
