– Jeg har tatt en pause fra Gud

– Jeg har slitt med mange ord på A. Ateist, agnostiker, så endte jeg nok opp som en som avviser Gud, sier Jostein Sandsmark.

Det er nesten halvannet år siden datteren hans, Sara (13), døde i en ulykke.

Bannet i skogen

Mandag møttes han og Erling Rimehaug til samtale om hva man kan forvente av en allmektig Gud når krisene rammer.

– Det er noe med den oldkirkelige formelen «Gud er større», svarer Erling Rimehaug på spørsmål om hvordan gudsbildet hans har endret seg, 15 år etter troslivet så ut til å rakne.

Hør hele samtalen her:

– Jeg var veldig heldig med sjelesørgere. En av de første sjelesørgerne jeg hadde, anbefalte at jeg skulle gå ut i skogen og banne så mye jeg klarte. Det var faktisk et veldig godt forslag, sier Rimehaug.

– Men jeg går ikke rundt og banner nå, altså.

– Ikke gi råd

I samtalen på Litteraturhuset skulle de to forfatterne snakke om hvordan kriser påvirker troen. Samtalen dreide fort inn på alle velmenende råd som kommer fra andre mennesker.

– Mange føler kanskje en forpliktelse til å komme med et svar, men det beste er nok å la være å gi råd. Jeg tok hvert råd som en fordømmelse, sier Rimehaug.

Sandsmark forteller at han måtte bygge seg en «mur» for ikke å bli påvirket av mange av rådene. Muren stengte også Gud ute.

– Akkurat nå, i dag, skal jeg ikke si at jeg har slått opp med Gud, men jeg har tatt en pause fra Gud, sier Sandsmark.

– De kanskje beste tilbakemeldingene jeg fikk var en klem, og at de sa «jeg har ikke ord». Da blottlegger de sin hjelpeløshet, og det var akkurat det jeg følte på også - hjelpeløshet, sier Sandsmark.

Skyldfølelse

– Det kan virke som at man lettere får ting til å gå opp, ved å ta på seg skylden selv, sier Rimehaug.

Sandsmark kjenner seg igjen i det.

– I sammenhengen jeg er vokst opp i, sier man kort sagt at man kan ikke ha god samvittighet før man har dårlig samvittighet.

Skyldfølelsen slo for fullt inn da Sandsmark stod på ulykkesstedet til datteren.

– Jeg tenkte at dette var min feil. Alle jeg har snakket med sier at denne følelsen er helt irrasjonell, men jeg følte det likevel, sier Sandsmark.