– Islam 
trenger ikke en Luther

Martin Luthers hammerslag mot kirkedøra i Wittenberg i 1517 var introduksjonen av moderniteten i Europa. Dette har vært gjengs oppfatning de siste par hundre årene – helt siden Hegel kalte Luther det første moderne menneske. Men dette er en stor overdrivelse, mener historieprofessoren.

Han var forrige uke i Norge i forbindelse med lanseringen på norsk av hans store Lutherbiografi. Da han hadde gjesteforelesning på Universitetet i Oslo, snakket han imidlertid mest om sin neste bok, som har fått tittelen 1517 – et år i verdenshistorien.

Som Schilling påpekte i et intervju i Vårt Land forrige uke, må Luther ses i et mye bredere perspektiv. Da blir han ikke på langt nær så enestående.

– Var virkelig det som skjedde i Wittenberg i oktober 1517 så avgjørende? De 95 tesene var ikke det eneste som skapte forandring det året, sa historikeren – som poengterer at det ikke er kirkehistoriker han er.

LES OGSÅ: Storstilte statlige Luther-fester i Europa - i Norge holder kirken seminar

Ny kunnskap om verden

I februar 1517 erobret ottomanene mamelukkenes hovestad Kairo. Mamelukkene hadde styrt over det meste av dagens konfliktfylte Midtøsten. Etter erobringen ble muslimenes kalifat flyttet fra den arabiske halvøya til Istanbul, og Arabia ble ottomansk område.

Betydningen av det illustrerte historikeren ved å tenke kontrafaktisk: I 1517 angrep også portugiserne – den gang en formidabel verdensmakt – den arabiske halvøya, med tanke på å sikre handelsveien til India.

– De tapte. Men tenk hva som ville skjedd dersom Arabia hadde havnet under ­katolsk i stedet for ottomansk styre. Da ville verden sett annerledes ut, sa Schilling.

I 1517 kom også en portugisisk misjon til den kinesiske keiseren, samtidig som spanjolene kom i kontakt med Maya-sivilisasjonen i Sør-Amerika.

– Dermed kom en flom av helt ny kunnskap om verden inn i ­Europa. Man ble kjent med Den Andre på en helt ny måte. Dette har vært ignorert når vi snakker om hvor mye som ble forandret i Europa. Og alt dette visste Luther lite om. Han var opptatt av sin teologi, sa Schilling.

Bred reformasjon

Luther var langt fra den eneste reformatoren, og heller ikke den første. Både før og etter Luther var det en reformasjonstid på bred basis.

– Den protestantiske reformasjonen var en del av en fundamental prosess. Luthers rop om reform var del av en bred diskusjon om reform i den latinske kristenheten, sa Schilling, som innrømmet at en slik påstand kunne gjøre ham til en festbrems i Luther-jubileet.

– Men vi gjør jo ikke Luther mindre om vi setter ham inn i sin sammenheng. Det betyr bare at vi tar ham ned fra pidestallen som det protestantiske borgerskapet satte ham opp på for hundre år siden, sa Schilling.

Reformene i den katolske kirken, som allerede var i gang på Luthers tid, er blitt diskreditert historieskrivingen fordi de bare førte til modifikasjoner, mens Luther skapte noe helt nytt, poengterte han.

Luther ble en pioner for det ­moderne ved at han var rede til å ofre enheten for sannhetens skyld.

Bibelen

Det som særlig trekkes fram som det nye ved reformasjonen, er at Bibelen ble oversatt til folkespråket, og at også gudstjenesten ble på folkespråket. Men dette var en utvikling som allerede var i gang før Luthers tid, poengterte Schilling. ­Erasmus av Rotterdam hadde oversatt Nytestam­entet allerede i 1516, og selv pave Leo 10. (Luthers senere motpol) gikk i 1513 inn for å få oversatt Bibelen.

I Nederland var det alt før Luther en lekmannsbevegelse innen den katolske kirken som var basert på at folk skulle sette seg inn i Skriften selv.

Spania, som er mest kjent for inkvisisjonen og steil katolisisme, hadde ved Universitetet i Salamanca allerede på 1400-tallet det ledende miljøet for bibelvitenskap i Europa.

Men i den konflikten som ble skapt av Luthers brudd med pavekirken, ble også mye av dette stoppet. Å gi lekfolket Bibelen ble nå assosiert med reformasjonen.

– Luther ga nok protestantene Bibelen, men han tok den fra katolikkene, spissformulerte Schilling.

Katolsk reformasjon

Det som kalles motreformasjonen, altså den katolske kirkes tiltak for slå tilbake reformasjonen, ville Schilling heller kalle for den katolske reformasjonen. Den katolske kirken ble også forandret fra slik den hadde vært i middelalderen.

Et eksempel på hvordan Luther provoserte fram endringer i den katolske kirken, er at sølibat for prester ble mye strengere håndhevet.

– Protestantiske prester skulle gifte seg, for det viste at de ikke var katolikker. Tilsvarende ble det en markør for sann katolisisme at prestene ikke var gift, sa Schilling, som trakk fram den store betydningen protestantiske prestefamilier har hatt i Tyskland – helt fram til prestedatteren Angela Merkel.

Synet på ekteskapet er et element i flyttingen av det hellige fra kirken og ut i verden. Det er her reformasjonen har betydd mest for samfunnet.

LES OGSÅ: Luthers jødehat var tett knyttet til hans teologi

Kallsetikk

Luther selv hadde ingen planer om verken sekularisering eller pluralisme. For Luther handlet det om hans grunnleggende teologiske oppdagelse: Rettferdiggjørelsen ved tro alene.

– Luthers syn på rettferdiggjørelsen hadde en dyp innvirkning på hvordan man tenkte om verden. Den evangeliske nåde skapte en kallsetikk der kristent liv ble levd i verden og i hverdagen, ikke i klostrene. Slik ble helligheten, som før bare tilhørte geistligheten, en del av verden, sa Schilling.

Ut av dette sprang den dynamikk som skulle skape det moderne sekulariserte Europa, der det skjelnes mellom religion og politikk.

Islamsk reformasjon

Det er denne skjelningen islam mangler, og som gjør at denne religionen griper så forstyrrende inn i den vestlige verden. Men til de som mener løsningen for muslimene er en reformasjon eller en ny Luther, hadde Schilling advarende ord: Husk at reformasjonen i Europa ble fulgt av mer enn hundre års blodsutgytelse i religionskrigene.

– Luthers reform skapte en dyp antagonisering av europeisk kultur. Reformprosessen startet i middelalderen. Men det var bare Luther som ville føre prosessen helt inn i kirkelig splittelse, sa Schilling.

Erasmus av Rotterdam, som lenge var på parti med Luther, holdt på at kirkens enhet var avgjørende for at Europa skulle stå samlet.

– Luther ble en pioner for det moderne ved at han var rede til å ofre enheten for sannhetens skyld. For ham var teologisk sannhet så avgjørende, at han var villig til å bryte opp kirken, sa Schilling.

SPALTIST: Det er ikke bare IS som ødelegger kultur og religiøse skatter - vi gjorde det samme etter reformasjonen

Religiøse stater

Det var andre radikale reformatorer før Luther. Men de ble brakt til taushet og henrettet. Luther ble derimot reddet av en allianse med de tyske fyrstene. Ut av dette sprang oppdelingen i konfesjonelle stater – det vil si lutherske og katolske og etter hvert reformerte stater inndelt etter fyrstens religion.

– Innen disse statene ble det skapt en fundamentalisme som førte til et kraftig sammenstøt, et sammenstøt mellom kirker, identiteter og stater som ikke var mindre voldsomt enn dagens sammenstøt mellom sivilisasjoner. Krig, mord og terror var like utbredt og ille som i dag, det var bare våpenteknologien som var mindre avansert, sa Schilling.

Denne religiøse differensieringen banet veien for pluralisme. Men det kom først i neste omgang.

– Luther var ingen tilhenger av pluralisme. Han var for absolutt religiøs sannhet. Han kunne bare akseptere enhet under sin forståelse av sannheten, sa Schilling.

Han påpekte at det også var innen religionen at det ble skapt grunnlag for en annen tilnærming enn fundamentalismen: Gjennom at religionen endret seg fra å legge vekt på dogmer til hjertets fromhet – som i pietismen og katolsk mystikk.

Toleranse

De som mener at islam kan endres ved å bekjempe religionen, kan lære av denne europeiske erfaringen, mente Schilling.

– Det var ikke ved å bekjempe religionen eller eliminere den at fundamentalismen ble overvunnet. Det var heller ikke ved å harmonisere eller overse religiøse forskjeller. Det var ved å respektere og tåle andres oppfatninger man overvant fundamentalismen, sa Schilling – som bemerket at i dagens Berlin synes det som de troende tåler de ikke-troende, men ikke motsatt.

KOMMENTAR: Derfor blir de kristne i Midtøsten glemt

Antikrist

Når Luther fikk så stor betydning, var det altså fordi han var villig til å drive kirken inn i konflikt. Han satte ting på spissen.

– Opprøret var ikke hammerslagene i 1517, men at Luther i 1520 brente ikke bare bannbullen, men også den kanoniske loven og kalte paven Antikrist. Da var det ingen vei tilbake, sa Schilling.

Ville vi fått en reformasjon uten Luther, ble Schilling spurt da han deltok i en samtale på Litteraturhuset i Oslo.

– Ja, kirken ville forandret seg, og også forholdet mellom stat og kirke. Men pavedømmet stanset hele tiden forsøkene på reform. Etter Luther ble også pavedømmet nødt til å satse på reform. Så vi ville fått en reformasjon, men kanskje først 2-300 år senere. At det ble på 1500-tallet, skyldtes Luther og Luthers mot, konkluderte Schilling.