Hva er likheten mellom kristenlivet og epletreet?

Av Geir Otto Holmås

I hagen hjemme står et gammelt, høyreist epletre. I år har det blomstret i sin aller mest storslåtte prakt. Det nådde sitt klimaks akkurat under pinsen. I noen intense dager er det som om treet suger til seg all oppmerksomhet som hagens sanselige stormøye. Men så er det slutt. Kronbladene faller sakte og legger seg på bakken som et uventet minne om vinterens hvite teppe. Støvbærerne blir brune og griffelen skrumper inn i en fremskutt høst. Borte er duften av rose, borte er insektenes sverming, borte er alt som var en lek for sansene. Resten av sommeren må treet nøye seg med rollen som uteplassens neglisjerte statist.

Livet sprenger seg fram