Vi fant kongeplassen i NRK

NRKs irrganger er beryktede. Bygget er konstruert som spillehallene i Las Vegas, upåvirket av natt og dag, bortenfor tid, men med mye rom.

I det Securitas-vakten slipper oss gjennom de metalliske portene leter vi etter det dantske budskap om å la alt håp fare. Vi kjenner på trangen til å ta med oss matpakke, ikke så mye for å spise den, som for å kaste brødsmuler etter oss i det vi trenger dypere inn i bygget.

Men vi er ved godt mot. Vi har fått los. Kirsten Schøyen, kanalvert siden Hans-Tore Bjerkaas gikk i kortbukser, viser oss veien i vellinga.

– Vær glad for at vi er i fjernsynsdelen. I radiodelen kunne jeg brukt 14 dager på å komme meg ut igjen, sier hun.

[ SE BILDESERIE: 50 ÅR MED NORSK FJERNSYN ]

Osteaktig hus. Et så komplekst gangsystem oppstår ikke over natta. Men umerkelig, over tid, som noe organisk, har NRK bredt seg utover Marienlyst. Litt i øst, noen meter i nord, et ekstra studio her, et røykehjørne der.

Schøyen tar oss med til det avlange bygget der norsk fjernsyn ble født. «Et digert, heslig, osteaktig hus der arkitekten hadde tegnet alle vinduene den gærne veien», som Harald Heide-Steen beskrev det senere. Her lå kontrollrommet, studio A og B, et knøttlite krypinn for kanalverten, en kombinert matsal og snekkerverksted og noen små kontorer.

– Alt var stuet sammen her. Du kom deg ikke inn i Dagsrevyen uten å gå gjennom studioet vårt.

Schøyen står foran et monsteroppheng av kabler og peker og forklarer. «Her var studioet mitt. Dagsrevyen var her, underholdningsavdelingen der borte, og var ikke sporten her, mon tro?»

I det neste rommet er stopper hun under en vegg av røde og blå plastkasser, måler opp med hendene foran seg.

– Og her, mellom alle disse greiene... satt kongen og Gerhardsen.

Akrobatikk. Da kong Olav, nervøst fiklende med hendene mens han snublet i sin første setning, endelig kunne erklære fjernsynet for åpnet den 20. august 1960, var det slutten på et tiår med prøvebilder og test av programtyper. I sluttutredningen «FJERNSYN I NORGE» kunne man lese formuleringer som: «Av andre institusjoner som en har grunn til å regne med når det gjelder utleie av dokumentarfilm til norsk fjernsyn, kan nevnes (...) Norges statsbaner og SAS». Hva man skulle fylle sendetiden med var heller ikke avklart. Et forslag var: «Lette program: Tilstellingar med eller utan publikum, sketsjar, akrobatikk o.l.»

Utredningen ble lagt fram for Stortinget, som debatterte saken 25. juni 1957. Høyres Hartvig Caspar Christie mente at fjernsynsformen ble for krevende: «Man må nemlig der sjalte ut enhver selvvirksomhet, man kan ikke tale sammen, ikke en gang sitte med strikketøy, så vidt jeg forstår.»

Erling Wikborg (KrF) var mer redd for innholdet, som han fryktet skulle bli «forflatende»:

«Det er brutale fribrytingsscener, boksescener og den slags og man får også se atskillig av det som vi ville karakterisere som lettferdig. Det må bannlyses i vårt fjernsyn.»

Men ingenting av dette kunne stoppe gjengen som holdt til i rommet vi er i nå. Kongen satt bak sitt private skrivebord som var fraktet fra Slottet og åpnet en ny æra. Harald Heide-Steen, som hadde som jobb å sette kongen i gang til riktig tid, sto ved siden av kameraet i mørkeblå konfirmasjonsdress, speidersko og prikkete slips og kjente at han var med på noe historisk.

Pionér. Figurene på skjermen ble umiddelbart kjente ansikter. Vi måtte låne ord fra Sverige; kändis ble til kjendis. Og størst blant dem alle: Inger Lise Haug. Om dagen sekretær i Norges Landbruksvitenskapelige Forskningsråd. Om kvelden hallodame og kjendis. Fremmede mennesker kom bort til henne på gata. «Kan jeg få ta på Dem? – så jeg kan si hjemme at jeg har rørt ved Inger Lise Haug.»

Fem år etter åpningen ble det kjent at hun skulle slutte. I Larvik satt en av dem som var tidlig ute her i landet. Han hadde kjøpt TV-mottaker mens NRK ennå var på prøvestadiet. Under åpningen i 1960 var det høytid i stua. Naboer sto i kø for å komme inn.

Da mannen fikk vite at Haug skulle slutte, tok han kontakt med sin datter, som studerte norsk på Blindern. Kunne hun ikke prøve seg som hallodame i dette spennende nye mediet? Etter en audition i 1965 fikk Kirsten Schøyen jobb i Norsk Rikskringkastning. Lønna var på 65 kroner kvelden. Hun satte all sin ære i å opptre høflig og korrekt.

– Vi kom jo ubedt inn i folks stuer. For mange var det som om vi tok plass rundt spisebordet.

Strikkeplagg. I posten kom middagsforespørsler og frierbrev. Og gaver. Mange gaver. Konfekt, flettede kurver, strikkeplagg, sokker, skjerf. Pionerene hadde håpet på 5.900 lisenser ved utgangen av 1961. Det endte med 107.088.

– Vi ble en bekjent. Det satt kanskje mange ensomme der ute. Vi var med til siste slutt, og sa god natt, sier Schøyen.

I romanen Dalen Portland fra 1977 skriver Kjartan Fløgstad om den personlige kontakten seerne fikk med kanalvertene:

«Fjernsynsvertinna held fram med radioprogrammet vidare utover kvelden, medan Arnold blir ståande og venta med fingeren på knappen for å sjå henne seia God natt, god natt. Ho er ferdig med opplesinga, smiler, ser rett på Arnold og blunkar til han med det eine auga. Og med dette vil vi ønske alle våre seere en riktig God natt! God natt, Arnold svarar han. Når vi har sove i natt, er det laurdag i morgon.»

– Vi sier ikke god natt lenger, for nå vil vi jo helst at folk skal se på NRK hele døgnet. Men det er viktig å sove litt også, altså, sier Schøyen.

Vattdott. Videre drives vi, inn i det ukjente som med ett blir veldig kjent. I studio B lanserer NRK høstens programmer, og kjente mennesker som Harald Eia og Bård Tufte Johansen varsler comeback med Storbynatt, Linn Skåber tar en sesong til med Hjerte til hjerte, Anne Grosvold starter Takk for sist.

Alt dette skjer i samme studio der både lektor Hafslunds dyreprogrammer og Dagsrevyen sendte fra i fjernsynets tidlige tider. For studioene er flerbrukshaller, noe som ikke alltid fungerte like godt. Som den kvelden Hafslund hadde veps som tema og hadde tatt med seg et stort bol som var tettet med en vattdott. Under lunsjpausen falt vattdotten ut, og mange av de iltre, små skuespillerne stakk av. Selvfølgelig landet en av dem på nesa til oppleseren i direktesendte Dagsrevyen senere på kvelden.

Dameklær. – Hei!

Trond-Viggo Torgersen kommer forbi i dameklær og gir Schøyen en klem. En gang i tiden var han «hallomann» sammen med Schøyen. Ivar Dyrhaug nikker ærbødig med hodet. Kringkastingsledere og andre toppfolk hilser blidt mens vi beveger oss rundt i gangene. Alle kjenner 65-åringen. Schøyen sliter med å fullrose sine kolleger nok. Gang på gang understreker hun hvor fantastisk miljøet er.

Når hun nå går av med pensjon, får hun bedre tid til å være sammen med kanalvertkollega Ragnhild Sæltun Fjørtoft. Til sammen har de over nitti år med oppvartning av norske TV-seere, men på privaten er de gode venninner og reiser ofte sammen eller går i teateret.

Klapring. Mye har også endret seg. Da Schøyen begynte, hadde hallodamene ansvar for å mate pausefiskene mens programmet gikk. De måtte pynte til påske og huske å tenne lys hver søndag i advent mens de lest dikt av Inger Hagerup. Så nervøse var de for om de klarte å få fyr på lysene, at fyrstikkeska klapret hørbart.

Nå er juletreet digitalt. En grønn vegg er alt hun har i studioet, men for seeren blir den grønne veggen til juletrær eller påskekyllinger.

– Hva er den største forskjellen på NRK da du begynte og NRK i dag?

– Den gang gikk det veldig sakte, nå går det veldig fort. Men husk at det er en gammel dame som taler, sier hun.

Dagslys. – Skal vi se...

Vi er på vei mot utgangen, og er vitne til at Schøyen tar et skritt til siden, lener seg til venstre og kikker inn en korridor, snur seg og går mot en trapp.

– Jeg tror det er ned her.

Er losen i ferd med å miste grepet? Det kan virke som om ikke en gang 45 års erfaring er nok til å overvinne labyrinten. Men skrittene er stødigere nå. Vi runder noen hjørner og åpner noen dører, og dagslyset begynner å strømme mot oss igjen.

– Se det, da fant vi fram.

– Så bra. Du må forresten ha lykke til med siste sending. Er du live, eller blir det opptak?

– Jeg er alltid live. Når du ser meg på skjermen, er det fordi jeg er til stede. Men når folk i 50-årene kjenner meg igjen fra Barne-TV, er det på tide å slutte.

Kilder:

Vel møtt til sendingen!, Sverre Christophersen (1975), Historiske øyeblikk, Yngvar Ulstedt (2005), Stille i studio! Værsåsnill..., Harald Heide-Steen (1984), http://www.kulturminneaaret2009.no