Nyheter

Verdifullt overflatesnakk

Når verden er tung, mørk og svart, da er de samtalene som handler om alt og ingenting gull verd.

DU OG JEG: Det er ikke bare de dype samtalene som er verdifulle. Verdien av de lette samtalene, som beveger seg mer på overflaten, er undervurdert. Det å bli kalt for overfladisk er sjeldent en kompliment. Fellesskapet vi har med andre blir tappet og stadig fattigere hvis vi aldri kan få en skikkelig samtale, men alle trenger med jevne mellomrom å bevege seg i et terreng som ikke er for krevende, der det er plass for humør og kjappe replikker, uten at man skal kalles overfladisk for det.

En god balanse. Etter en hard arbeidsuke kan behovet være stort for en munter lørdagskveld sammen med gode venner og ikke bli sittende i krevende samtaler. Det er viktig at både den som ønsker å være til hjelp og den som trenger en prat, vet når og hvor det passer seg.

Å bli kalt seriøs, vil nok oppleves som en kompliment av flere. Men hvis en person tar mål av seg å være seriøs hele tiden, vil det være andre verdier man mister. En slik person kan bli tung å være sammen med i lengden.

Svært ofte handler det om å finne den gode balansen. Jeg har gjennom et langt liv som prest og sjelesørger hatt utallige alvorlige og viktige samtaler, hvor både sorg og savn, nederlag og annen livssmerte er blitt satt ord på. Ingen vil bestride verdien av at dette finner sted i familier, mellom venner eller i møte med profesjonelle. Men livet har lært meg at det også er andre samtaler som er viktige, også når livet er vondt og krevende. Vi trenger pauser i både tanker og følelser når vi strever med ting. Det er ikke alltid at vi orker å sette ord på det. Det er krevende å gå ned på dybden og inn i det som bekymrer oss.

Derfor kommer det dager da det er en velsignelse å kunne treffe mennesker som vi kan slå av en prat med om helt dagligdagse ting og oppleve et fellesskap via det. Det kaster på en forunderlig og god måte små lysstreif inn i hverdagene og kjennes godt for de som har mye å bære på.

Gutta i båthavna. «Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten gutta i båthavna». Han som sa det hadde blitt alene. Det å kunne sette seg ned med en kaffekopp og prate om vind og vær, motortrøbbel, båtpuss og le av ei god skrøne, det gjorde godt på så mange måter.

For noen år siden snakket jeg med en eldre kvinne som hadde vært med i motstandsbevegelsen under krigen. Hun hadde flere ganger vært involvert i operasjoner som satte henne i livsfare. Mange av sine venner hadde hun sett måtte bøte med livet. De som overlevde var nå spredt over et stort område. Noen bodde også i utlandet. I årene som fulgte etter krigen hadde de bestemt seg for å treffes med jevne mellomrom. Hun fortalte at noen ganger var hun i tvil om hun orket å reise. Hun hadde stor glede av å møte personene igjen, men hun visste at hun måtte betale en pris for en slik helg. Hun visste at i de nærmeste ukene etter et slikt treff ble det noen søvnløse netter. Mareritt og gamle vonde opplevelser kom opp til overflaten igjen. Men hun dro. Det var verdt det. Hun var så knyttet til de menneskene hun traff igjen. Dette forteller oss at det er ikke alltid bare godt å snakke om det vonde og vanskelige man har i bagasjen. Det kan være en velsignelse i det å glemme, fortrenge og skyve noe vekk hvis man er i stand til det.

Vær lydhør. Mange som bærer på sorg kjenner godt når behovet er der for å snakke ærlig og på dybden om det de bærer på. De samme kjenner også godt at det er dager da de ikke orker det. Det er et like ærlig behov. Der vanlig, normal sorg går over i komplisert sorg, er en av grunnene at man ikke vil gi slipp på savnet. Man velger å gå på dypet hele tiden. Det blir en måte å holde fast på den døde på. Ved å tillate seg å gi slipp på det som oppleves tungt, vil man i større grad kunne kjenne på det som også er lyst, godt og normalt i livet. Slik kan tung sorg gradvis slippe taket.

Vi trenger å finne en balanse mellom det dype og det lette. Det blir avgjørende å være ærlig med hva man trenger når. Det er viktig at vi oppsøker det vi har behov for og gir rom for det. For den som ønsker å være en god samtalepartner gjelder det å være lydhør for hva den andre trenger, slik at vi ikke i misforstått omsorg begynner å gå på dybden når den andre ikke orker. Like galt blir det hvis vi forblir på overflaten de gangene våre venner trenger en dypere prat. Det er viktig at vi ikke undervurderer de gode krefter som også ligger i den lyse og lette samtalen også i tider da livet er strevsomt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter