Verdenshistorie på spill

I mai i fjor reiste Lazare Eloundou Assomo til Malis hovedstad Bamako på et oppdrag. Han er leder for Afrika-avdelingen til Unescos verdensarvsenter, og har vært i landet mange ganger for å samarbeide med myndighetene om å beskytte eldgamle byggverk og manuskripter fra ørken og forfall. Denne gangen var imidlertid situasjonen alvorligere, og oppdraget vanskeligere enn før.

Bare måneder tidligere startet tuareg-opprørene nord i landet. Før Assomos besøk skaffet separatistene seg kontroll over flere byer i nord. Noen av dem, som tilhører islamistgruppen Ansar Dine, truet med å ødelegge mausoleer og gravkamre viet sufi-helgener i den sagnomsuste byen Timbuktu. Da Assomo ankom Bamako, hadde de allerede begynt. Med økser, geværer og spader, gikk de løs på steder nedfelt i Unescos verdensarvliste. Steder så viktige at de er uerstattelige for menneskeheten.

I månedene etterpå ble byen Timbuktu og den mer enn 500 år gamle Askia-graven i Gao satt på Unescos røde liste, listen over verdensarv i fare.

LES OGSÅ: Islamister ødela historisk mausoleum i Mali

Strategisk mål. De siste årene er ødeleggelse av kulturarv blitt et eget, strategisk mål i kriger og konflikter, sier arkeolog og museumsdirektør ved NTNU, Axel Christophersen. Han har reist verden rundt for å jobbe med temaet, og mener dette henger sammen med dagens konflikters natur. De er mer regionale enn før, og preget av etniske, kulturelle og ikke minst religiøse motsetninger.

– Kulturminner er monumenter etter et folk eller en nasjon, som det knyttes identitet og tilhørighet til. Blir de ødelagt, for eksempel av motstandere med et motstridende syn, rives noe av identiteten bort. Dette gjør noe med moralen i et folk, sier han.

Museumsdirektøren har selv vært mye i Afghanistan, der verdens høyeste Buddha-statuer ble sprengt i lufta av Taliban i 2001. Hvorfor vil noen ødelegge sitt eget lands historie ved å sprenge to statuer som har overlevd i Bamiyan-dalen siden det 6. århundre? For Taliban var det kanskje nettopp statuenes status i verdenssamfunnet som gjorde dem interessante. De representerte feil religion, og var i Talibans øyne dermed avgudsdyrkinger. De var også verdensberømte, og kunne brukes til å skaffe oppmerksomhet.

– Det gjorde de ved å knerte kulturminner som var knyttet til en historisk periode de ikke var interesserte i at skulle være så synlig. Hendelsen viser at kulturminner også har en strategisk betydning i etniske og religiøse konflikter, sier Chistophersen.

Omskriving av historien. I fjor sommer, kort tid etter Assomos besøk i Mali, kom rapporter om flere, vanvittige ødeleggelser. På bare tre dager ble 11 av Timbuktus 16 mausoleer på verdensarvlisten ødelagt. «Det var en demonstrasjon av fanatisme», sa Unescos generalsekretær Irina Bokova etterpå.

– Ikke et eneste mausoleum skal stå igjen i Timbuktu. Gud liker dem ikke. Vi holder på å knuse alle de gjemte mausoleene i området, [http://www.bbc.co.uk/news/world-africa-18665522k sa en talsperson for gruppa til BBC da herjingene pågikk.

Den ødelagte kulturarven hører til en mystisk retning innenfor islam, sufisme. Her legger man mer vekt på det indre, spirituelle aspektet ved religionen enn å følge bestemte religiøse regler. Når islam spredte seg fra den arabiske verden, var det mye takket være lærde sufier. I dag ses likevel tilbedelse helgenene på avgudsdyrkelse av Ansar Dine, et syn som også deles av islamistgrupper i andre land og regioner.

Afrikas historie. I Timbuktu fortsatte også ødeleggelsene. I tillegg til gamle mausoleer og gravkamre, finnes også Vest-Afrikas største samling bevarte skrifter i byen, mange av dem fra gullalderen på 15- og 1600-tallet. De viser historien om Afrika før kolonialismen. Oldtidens Timbuktu var et senter for spiritualitet, mystisisme, kunnskap og utdannelse. Hit kom titusener av studenter fra hele verden for å lære om astronomi, fysikk, litteratur og religion.

Da maliske og franske styrker gjenvant kontrollen over byen fra opprørerne i januar i år, fant de restene av er par tusen av manuskriptene. Noen hadde brennmerker i kantene, andre var redusert til aske. Ahmed Baba-instituttet, der om lag 40.000 av landets om lag 300.000 gamle manuskripter oppbevares, var blitt påtent av opprørerne i noen siste krampetrekninger før de flyktet.

– Vi vet ikke sikkert hva de som er ødelagt inneholdt. Noen få av dem kan ha vært unike, og hvis de enda ikke har blitt digitaliserte, kan det dreie seg om et grusomt tap for menneskeheten, sier Assomo i Unesco.

Han er bekymret. På vegne av Mali, på vegne av Afrika, og på vegne av verden.

– Det var, og det er, fælt å se de bevisste ødeleggelsene av kulturarv.

Sammen med myndighetene og kultursentre i Mali, jobber Unesco nå for å redde landets kulturarv. De vil gjenoppbygge det som er blitt ødelagt, digitalisere de eldgamle manuskriptene, og utdanne befolkningen i vern av kulturarv.

Bombing på slump. – Vi har sett slike ødeleggelser i mange kriger og konflikter, spesielt i de som er religiøse eller etniske. Vi så det i det tidligere Jugoslavia, vi så det i India, og nå ser vi det i Mali, sier Christopher Prescott, som er arkeologiprofessor ved Universitetet i Oslo.

Kulturarv blir også ødelagt på andre måter når det er krig. Ved at de som kriger ikke vet om kulturarvens betydning, eller ikke tar seg bryet med å beskytte for eksempel et eldgammelt monument som ligger midt i en skuddlinje.

Syria er et skrekkeksempel. Kulturarven her er blant verdens rikeste, og mange byer og byggverk er merket som uerstattelige av Unesco. Til å være så viktige, blir de fryktelig dårlig beskyttet midt i borgerkrigen som nå herjer landet. Opprørerne bruker eldgamle byggverk som skjulested for regimets soldater, i håp om at president Assad ikke vil bombe steder beskyttet av internasjonale konvensjoner. Da de glemte seg i korsfarerborgen Madeeq tidligere i år, svarte likevel den syriske hæren med bulldosere.

Opprørerne, og i noen tilfeller også regimets soldater, har også begynt å selge landets arvesølv for å finansiere videre kriging. Skattene føres ut av landet, og selges på det internasjonale markedet, til private samlere eller museer.

– Noen dager er vi krigere, andre er vi arkeologer, sier den 27 år gamle Jihad Abu Saoud til Washington Post i en artikkel gjengitt på norsk i Aftenposten.

Gammelt nytt. At kulturminner plyndres og ødelegges, er ikke noe nytt fenomen. Under 2. verdenskrig ble store deler av Europas kulturminner plyndret, og i kjølvannet kom Haag-konvensjonen om vern av kulturminner i tilfelle væpnet konflikt.

Men den hindret ikke ødeleggelser av kulturarv. I 1993 ble for eksempel broen Stari Most sprengt i stykker av kroatiske bosniere under Bosnia-krigen. Den ble bygget på 1500-tallet, og binder reelt og symbolsk sammen byen Mostar i Herzegovina i eks-Jugoslavia, som er delt i to av en elv. Byen og broen er nå gjenoppbygget, og står på Unescos verdensarvliste.

I 1999 fikk Haag-konvensjonen en tilleggsprotokoll som blant annet sier at den også gjelder ved interne konflikter i land.

Mer forberedt. Går vi lenger tilbake i historien, er det ufattelige mengder kunnskap vi kan ha gått glipp av. Det kongelige biblioteket i Alexandria i Egypt skal for eksempel ha vært antikkens største bibliotek før det ble ødelagt før år 300. Hva ville vi visst hvis det hadde bestått? Det er det ingen som vet.

Under krigen i Irak, kan kulturarv som har med fremveksten av den type samfunn vi lever i, ha gått tapt. Siden krigen startet i 2003, er for eksempel den arkeologiske byen Samarra, som står på verdensarvlisten, blitt brukt av flere nasjoner til det Unesco kaller «Et teater for militæroperasjoner». Byen langs Tigris' elvebredder nord for Bagdad var hovedstad i et islamsk rike som hersket i området fra Tunisia til Sentral-Asia i det niende århundre.

– Ødeleggelsene i Irak er av en så massiv skala at jeg tror ingen egentlig forstår rekkevidden av dem, sier Prescott.

Noe mer. – I Mali prøver man å ødelegge kulturarven som referansepunkt for de som er der nå. Det er dette som er viktigst, ikke at en arkeologs drøm blir ødelagt. Dette er aller mest tragisk for de som bor i Mali nå.

Christopher Prescott er tydelig på at ødeleggelse av kulturarv ikke bare angår arkeologer, forskere og monumentsinteresserte mennesker. For de som lever steder der det er krig og konflikt, fører ødeleggelse til tap av historie og identitet. Å beskytte kulturarv er ifølge Unesco det samme som å beskytte mennesker. Det handler om å beskytte folks livsstil, verdier, identitet, og gi dem muligheten til å gjenoppbygge dette når krigen slutter.

– Vi må få Malis folk til å gjenvinne verdigheten sin og håpet for framtiden, sier Lazare Eloundou Assomo i Unesco.

Det mener også direktøren for Malis Nasjonalmuseum Samuel Sidibe. Til den amerikanske TV-stasjonen PBS, sier han:

– Vi trenger alle å føle at vi har tilknytning til fortiden. Når noen ødelegger ideen om denne, er det klart for meg at de prøver å ødelegge sjelen til det maliske folk.