Valentines på norsk

Hvem trenger vel Valentinsdagen 14 februar for å vise sin kjærlighet til sin utkårede? Dagen er tross alt ikke mer romantisk enn at den ble innført til Norge av Posten. Det skjedde i 1995 da de gav ut frimerker med rose- og hjertemotiv, etter å ha kikket bort til USA og Valentinstradisjonen der. Den videre massekommersialiseringen av dagen, med blomsterkvast-, kort- og gavepress, burde være velkjent.

Men i Norge har vi langt dypere røtter for å feire kjærligheten. Og det er en tradisjon med betraktelig mer varme i, spør du Tone Anda, ustillingsansvarlig i Sunnmøre museum.

– Ja, i det gamle bondesamfunnet på 1700- og 1800-tallet, var det vanlig at man gav kjærestegaver til hverandre. De forelskede lagde gaven selv, og som regel pyntet de gjenstandene med hjerter. Det er utrolig mye hjerter i folkekunsten.

Praktiske gaver. Eksempler på slike presanger finnes det flust av både i private hjem og på museer, deriblant på Sunnmøre museum, hvor de på søndag stiller ut noen av disse gamle kjærlighetsgavene.

– Vi har blant annet ei rive til å rake høy med som er helt nydelig. Den er så fin at jeg ikke ville hatt hjerte til å bruke den, forteller Anda, som påpeker at dette var en typisk gave til ei jente - fordi det var et redskap hun kunne bruke som kone på gården.

Man skulle nemlig være rimelig sikker på at mottakeren av foræringen var en potensiell livsledsager. Derfor ble presangen som regel overrakt under forlovelsestiden. Jentene kunne også få trau, skrin og sleiver.

Ostehint. – En typisk guttegave kunne være en brodert skjorte, gjerne med forbokstavene til kjæresten på, fortsetter Anda. Andre strikket votter med hjerter på.

– Skikkelig bonderomantikk, altså.

– Ja, det var det. Og ikke nok med det. I Sunnmøre finner vi det som jeg ville kalle vårt svar på valentinsgaven. På sætra lagde de såkalte kjøsler. Det er små, runde oster som de lagde av melka, og på dem stemplet de inn et hjerte. Slike hjertestempler av tre har vi ganske mange av i våre samlinger.

I Stordalen på Sunnmøre arrangerte de til og med en egen kjøseldans på høsten. Da tok jentene med seg ostene og gav dem til den gutten som de likte best. De mest attraktive guttene kunne sitte igjen med mange slike oster da dansen var over.

Kjærlig håndverk. Å spikke eller yste seg ferdig til mandag er nok et for ambisiøst prosjekt for de fleste. I det gamle bondesamfunnet brukte de også lang tid på å gjøre seg flid med gavene, ifølge Nina Granlund Sæther, som blant annet har skrevet boken «Hjertet i folkekunsten».

– Med gavene kunne man signalisere at man var dyktig i ulike håndverk. Ved å legge flid i for eksempel en vevskyttel fortalte mannen at han var netthendt og dyktig i trearbeid.

Så overdådig dekorert var mange av gjenstanden at det av og til syntes som om det funksjonelle av og til var underordnet det dekorative, ifølge Granlund Sæther.

Det finnes en liten trøst for de som må ty til et Valentineskort fra nærmeste kiosk. Hensikten med gavene er tross alt den samme, da som nå: Å vise sin kjærlighet.

– I alle tider, i nesten alle kulturer, har hjertet vært et symbol på kjærligheten, minner Tone Anda på.

– Som Sigrid Undset sa det: «Menneskenes hjerter forandres alldeles intet i alle dage».