Nyheter

Trygghet bak våpen

Sikkerhetssituasjonen har fått franske jøder til å forlate Frankrike. Men for mange er det helt utenkelig.

Bilde 1 av 7

Se tidslinje og interaktivt kart lenger ned i saken!

PARIS: For den tretten år gamle franske gutten er det en helt spesiell dag. Rabbiner Moshe Sebbag leder an den høytidelige seremonien. Det er feiring av Bar Mitzvah, dagen da den unge gutten blir «sønn av loven», slik det heter. Holdende på torahrullen tett til kroppen, står 13-åringen omringet av slekt og venner. Utenfor portene står de uniformskledde, holdende på våpen tett til kroppen.

Vårt Land er til stede på en privat seremoni. I et rom som du aldri slipper inn i uten å vise legitimasjon. Ei heller uten en grundig sikkerhetssjekk. Det er dessuten et sted du som jøde helst ikke forlater uten at du har fjernet de merkene som signaliserer hvem du er, skal vi tro Sammy Ghozlan.

– Et barn som gjør sin bar mitzvah i dag, har ikke annet valg enn å være oppmerksom. Han tar av sin kippah, tar av sin medalje, skjuler seg, hentes og bringes til og fra skolen av foreldrene. Han har alltid denne frykten, sier Ghozlan, som leder byrået som overvåker antisemittisme i Frankrike, Bureau national de vigiliance contre l'antisémitisme (BNVCA).

LES OGSÅ: Norske jøder bekymret etter Charlie Hebdo.

De som flytter

Angrepet på Charlie Hebdo og gisselaksjonen i en kosherbutikk ved Porte de Vincennes i januar 2015 sjokkerte en hel verden. Men for Ghozlan var det også nok et tilskudd til en dyster statistikk som den tidligere politimannen har fulgt på nært hold i mange år:

For bare to år siden gikk en mann inn i en jødisk skole i Toulose og skjøt tre barn og en voksen. For bare ni år siden skjedde det som på folkemunne ble hetende Barbargjeng-affæren, da en jøde ble kidnappet og torturert til døde i 24 dager. For bare noen måneder siden viste de ferskeste oversiktene over vold, skjellsord og vandalisme rettet mot jøder, viste en fordobling på bare ett år. Jødiske butikker var blitt ramponert etter tur. Jødiske familier fikk hakekors tagget på husveggene.

– Situasjonen har forverret seg. Vi ser i dag en ny antisemittisme. Den kommer ikke lenger først og fremst fra høyresiden, og den er langt vanskeligere å kjempe mot, mener Ghozlan.

Nå har han bestemt seg for å legge Frankrike bak seg. Ghozlan skal gjøre som så mange andre franske jøder: Han flytter til Israel.

6.600 franske jøder valgte i fjor å gjøre sin aliyah, som betyr å emigrere til Israel. Tallet var rekordhøyt. Over dobbelt så høyt som i 2013. 50.000 hadde bedt om informasjon, eller deltatt på informasjonsmøter i regi av l'Agence juive, «flyttebyrået» for jøder som vil reise.

– Hva har skjedd?

– Det er ganske enkelt, sa Roger Cukierman, leder av rådet for de jødiske institusjonene i Frankrike (Crif), til avisen Le Figaro.

– Den massive emigrasjonen er resultatet av den økende sikkerhetsmangelen.

LES MER: Advarer mot antisemittisme-hysteri i Storbritannia

Je suis juif

I en slitt bygård i en av gatene som leder opp til turistyndlingen Montmartre, er det jødiske studentmiljøet samlet. Denne søndagskvelden holdes hebraiskkurs for studenter og andre interesserte. Mange av deltakerne vil bruke språket på ferie hos slekten i Israel, eller til å forstå mer av sin egen bakgrunn. Men for noen gjelder det å lære språket med tanke på å bosette seg i Israel. Kursholderen Deborah Grau, som opprinnelig kommer fra den franskspråklige delen av Belgia, er selv en av dem som har utvandret.

Grau sier hun aldri hadde følt seg 100 prosent akseptert, og at hun bestemte seg å flytte da hun som 16-åring i løpet av én og samme sommer først besøkte konsentrasjonsleirene i Polen, og deretter dro på familieferie til Israel.

– Det ble en reise fra død til liv. Jeg innså hvor viktig det er for oss å ha et eget land, sier hun.

18 år gammel forlot hun foreldre, venner og Belgia. I Israel studerte hun og ble innrullert i det israelske forsvaret (IDF). I dag er hun 25 år og er returnert til Paris for en kort periode Men vennene i Israel skjønte ikke hvordan hun kunne finne på å dra tilbake til Europa, forteller hun. For planene ble lagt i fjor, like etter at demonstrasjoner mot Israels offensiv på Gazastripen hadde rast over hele Frankrike.

– Allerede før Charlie Hebdo var vi bekymret. Jeg er selv bekymret. Jeg må si at jeg var sjokkert da hele folket sa «Jeg er Charlie», mens bare et fåtall sa «Jeg er jøde». Hvorfor kunne ikke like mange si det? spør Grau.

– Har du fått reaksjoner på valget om å flytte til Israel?

– Ja. Jeg har venner som sitter med stereotypier om oss som bor der, som at vi dreper palestinske barn. Da svarer jeg at vi ikke har våpen for å drepe andre, men for å beskytte oss selv.

LES MER: Norske jøder ber om mer vakthold

– Skolen er nøkkel

De språkhungrige kursdeltakerne tar på seg jakkene. De går ut i den kjølige kvelden. Det er bare noen meter herfra og opp til det strengt bevoktede hjemmet til en av journalistene i Charlie Hebdo. Vi blir sittende igjen i det slitte kontoret. Grau tror mange jøder fremover vil gjøre som henne, fordi de ikke opplever at de har en fremtid i Frankrike. Men de unge jødene er ikke nødvendigvis enige om det er en god idé å flytte til Israel.

– Jeg er født i Paris, og elsker det. Jeg kunne ikke forestille meg å bo et annet sted, forteller Ariel Musicant.

Han tror ønsket om å emigrere for mange handler om andre ting enn frykt.

– Det er også fordi de får muligheter i Israel som de ikke lenger har her, sier han og viser til at det etter finanskrisen er blitt vanskelig for unge franskmenn å få jobb i Frankrike.

– Jeg vil ikke kritisere dem som drar, men for egen del er det helt utenkelig, nikker vennen Noam Meghira.

Den fransk-marokkanske mannen har funnet sin post.

Gjennom den jødiske studentforeningen er han engasjert i programmet «CoExist». Dette er et samarbeid med det nasjonale studentforbundet og SOS Rasisme. De jobber for et samfunn der alle kan «vivre ensemble» – leve sammen – ved å reise til skoler, og la elevene snakke om alt fra jihadisme og raseteorier til jøder. Meghira setter lit til det franske skolesystemet, men mener det har en utfordring:

– Det er et problem hvordan man forstår laïcité.

Dette er grunnprinsippet i fransk skole, og betegner at religion ikke skal ha innflytelse i statens institusjoner.

– Noen tror dette betyr at man nærmest må avvise at religion eksisterer. Men du kan ikke be mennesker om å skille ut religionen fra resten av identiteten.

Forrige uke var han på skoler i Dunkerque, en havneby nord i Frankrike, med CoExist. Her diskuterte 14-åringene hellig krig. Meghira forteller at elevene kom frem til at jihad var den personlige kampen for å bli en god muslim, og at å angripe journalister og jøder var stikk i strid med å være en god muslim.

LES OGSÅ: Mer negative til muslimer enn til jøder.

Ny jødefobi

– Det er feil å si at terror ikke har noe med islam å gjøre, mener Sammy Ghozlan i byrået som overvåker antisemittisme (BNVCA).

– Hver eneste gang ropes det «allah akhbar», sier han.

Byrået han leder mener det har oppstått en «ny jødefobi» de siste årene i Frankrike. Ghozlans påstand er at dette er en frukt av ytterliggående islamister og venstrefløyen i fransk politikk.

– De første par årene forsto man ikke fenomenet. Både jødenes institusjoner og myndigheter var opptatt av å bekjempe antisemittisme fra det ytre høyre. De erkjente ikke at en annen type antisemittisme kunne komme fra annen kant.

Siden tusenårsskiftet var rapportene om fysiske og verbale angrep mot jøder og jødiske foretak blitt flere. Støttet av Verbe et Lumiére, et underbruk av Simon Wiesenthal-senteret, begynte BNVCA i 2002 å undersøke disse. De opprettet også en telefonlinje, dit folk meldte inn hendelser. Byrået fant to fellestrekk: Det mest fremtredende var at gjerningsmennene, der sakene ble etterforsket av politiet, hadde nordafrikansk opprinnelse. Det andre var at mange av de alvorlige hendelsene hendte på steder der kommunistpartiet sto sterkt.

– Ordførerne her støttet palestinerne, dro til Palestina, og oppfordret muslimer og arabere til å solidarisere seg.

Et konkret tilfelle som har fått oppmerksomhet i pressen, er Aubervilliers, en nordøstlig forstad til Paris. Der ble den palestinske politikeren og militærlederen Marwan Barghouti utnevnt til æresborger av ordfører Pascal Baudet. Gruppene som Barghouti knyttes til, al-Aqsa-martyrenes brigader og Tanzim, listes som terroristorganisasjoner av både EU, Kanada og USA.

– Likevel er det vel en forskjell på støtte til Palestina og antisemittisme?

– De har ikke bare forsvart Palestina. Men de har angrepet Israel ved å si slikt som at israelerne forgiftet vannet til palestinerne, og drepte palestinske barn. Det er nøyaktig den antisemittiske klisjeen: At jødene er barnemordere.

– Kan du forstå at kritikken av Israel har økt i disse årene?

– Problemet er ikke kritikken. Problemet er hatet. De som forsvarer palestinerne og samtidig skyter mot synagogene og jødiske forretninger evner ikke å skille mellom Israel og jøder. Dette har gått fra å handle om «vanlig» antisemittisme, til å være en sak om Palestina, til å bli islamisme og jihadisme.

Ghozlan mener franske myndigheter må stenge nettsider hvor det oppfordres til jihad, sette kroken på døra på enkelte av moskeene, og ikke fravike sitt prinsipp om religion ikke hører til i offentligheten.

– Det nytter ikke å møte dette med forståelse. De som begår terrorismen går mot de europeiske verdiene. De nekter å adoptere dem, og vil i stedet påtvinge egne verdier gjennom vold, hevder han,

LES OGSÅ: Advarer mot antisemittismehysteri i Storbritannia.

Ateist og jøde

– Jeg er absolutt imot Israels politikk!

Simone Dreyfus-Gamelon hever stemmen, i tydelig irritasjon over hendelsene som skjer i Midtøsten. Den snart 90 år gamle kvinnen har et langt liv bak seg som sosialantropolog i toppen av fransk akademia. Hun har også minner fra ungdommen som de fleste ville vært foruten. Som jøde gikk hun med gul stjerne, og måtte leve i skjul under 2. verdenskrig. Nylig rykket den eldre jødiske kvinnen ut i avisen Le Monde mot en artikkel som hevdet at jøder var fristet til å forlate Frankrike. For henne var det utenkelig.

– Hvorfor?

– Frankrike er mitt hjem. Jeg kan ikke identifisere meg med et annet land. Og for det andre er jeg svært kritisk til Israels politikk. Siden Yizak Rabbin ble drept etter Osloavtalen, har den ytre høyresiden tatt makten. De fører en politikk av destruksjon, som jeg vil gjøre revolt mot.

– Kan du forstå franskmenn som flytter dit?

– Med vanskelighet. Fordi jeg som jøde tenker at Frankrike er det flotteste landet i verden. De som vil reise, må gjerne reise. Men de deler ikke mine verdier.

Stueveggene i hjemmet i Montparnasse er tapetsert med familiebilder. Fra velfylte hyller henter hun frem bøker om fransk-jødisk historie. Dreyfus-Gamelon regner seg som ateist og jøde, på grunn av overbevisning, slektsbånd og opplevelsene fra krigen. I dag vil hun gjerne fortelle litt av sin historie. Den er også en historie om hvordan de franske jødene ikke alltid har vært «de franske jødene», men mennesker med ulike liv, synspunkter og kutymer.

LES OGSÅ: Suzanne Aabel om å være jøde uten tro

(teksten fortsetter etter tidslinjen)

Den andre

Som liten bodde Dreyfus-Gamelon i Alsace, provinsen som grenser mot Tyskland og som historisk har hatt en betydelig jødisk befolkning. I mellomkrigstiden så hun de østeuropeiske jødene komme. De hadde annen jiddish-dialekt, og levde under fattigere forhold enn de «franske» jødene. Like før 2. verdenskrig, kom de tyske jødene. Patriotiske franske Alsace-jøder kalte dem for «les boches». Det betød kålhode, og var et vanlig skjellsord mot tyskerne i mellomkrigstiden. Det var også visse motsetninger blant jøder, påpeker hun.

– Hva er antisemittisme?

– Fremfor alt er det en pakke av overleverte tanker om «de andre». Jødene er dem som er kommet annensteds fra. De er rike. De er en internasjonal makt. De er banken. De har bemektiget seg sine posisjoner.

Dreyfus-Gamelon mener det siden krigen har ligget et lokk over antisemittismen. Den forsvant aldri, men ble ikke uttrykt, fordi folk fryktet å bli sidestilt med nazistene.

Når angrep mot jøder har økt, knytter hun dette til forholdene i fattige forsteder. Store deler av befolkningen der bor trangt og med få muligheter. Mange er nordafrikanske migranter. Og historiske motsetninger blant nordafrikanerne blusser i dag opp igjen, mener hun.

For da Algerie ble uavhengig i 1962, hadde de algerske jødene allerede fulle franske borgerrettigheter som følge av et dekret fra 1870 (se tidslinjen). Det skapte motsetninger mellom arabiske muslimer og jøder, som i dag synliggjøres gjennom konflikten i Midtøsten.

– Nordafrikanske muslimer identifiserer seg med palestinerne. Nordafrikanske jøder identifiserer seg med Israel, sier Dreyfus-Gamelon.

Migrasjonen førte også til noe annet. Det endret også fransk jødedom radikalt.

– Nordafrikanerne utgjør i dag majoriteten av franske jøder, og de lever i tettere fellesskap enn hva som har vært vanlig blant for eksempel oss med alsasisk bakgrunn. Det er helst de nordafrikanske jødene som sender barna på egne jødiske skoler. Noe slikt er utenkelig i familien jeg kommer fra.

LES OGSÅ: – Politisk konflikt er i ferd med å bli religionskonflikt.

Politisk støtte

– Situasjonen er kritisk. Vi har hæren stående i barnehagene, sier Félix Loeb med alvorlig stemme.

Bar Mitzvah-feiringen fortsetter inne i Seierssynagogen i Paris, mens Loeb leder an til et mindre seremonirom.

Synagogen har vært beskyttet fast siden 1980, men foranstaltningene er blitt skjerpet de siste årene, og særlig etter Charlie Hebdo.

– Er dette en varig løsning?

– Nei, sier den gamle ærespresidenten.

Han tror løsningen ligger i at barn lærer mer om borgerplikter i utdanningssystemet, samt at franske myndigheter ikke viker en tomme i sin støtte til jødene. Loeb mener antisemittiske handlinger ikke først og fremst kan forklares ut fra sosiale forhold. Han viser til hvordan besøkstallene fra skoleklasser som besøker synagogen de siste årene har dalt. Det er de offentlige skolene som har sluttet å komme.

– Når vi spør hvorfor, sier lærerne at det er særlig foreldrene til de muslimske barna som sier nei. Etter Charlie Hebdo ble det dessuten kjent at en åtteåring nektet å delta i ett minutts stillhet. Han sa han var på terroristenes side. Hvor hadde han fått det fra? Jeg er ikke så sikker på at angrepene mot jøder bare skyldes fattigdom.

– Hva er da grunnen?

– At en liten del av araberne som bor i Frankrike blir fanatiske i sin religion.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Synagogen har hatt beskyttelse siden 1980, da en bombe ble sprengt ved en annen synagoge i Paris. De siste årene er sikkerheten skjerpet ytterligere. Loeb opplever at franske myndigheter har forstått mer av jødenes situasjon de siste årene. Han ser det som et vendepunkt da ekspresident Jacques Chirac uttalte at det var franskmenn som hadde ansvaret for deportasjonene under krigen.

– Siden da har det vært kontinuitet i støtten fra de politiske lederne. President François Hollande var sterk da han på 70-årsdagen for frigjøringen av Auschwitz lovet at Frankrike alltid vil gjøre det som er nødvendig for at jødene skal ha sitt hjem her.

LES OGSÅ: Auschwitz – symbolet på holocaust.

En annen tale sitter også friskt i minne. Nemlig Benjamin Netanyahus tale i Seierssynagogen etter Charlie Hebdo. Loeb sto tett på besøket. Hans kilder fortalte at den israelske statsministerens første reaksjon på angrepet i januar var at det var på tide at franske jøder emigrerte. Men i talen sa han at jøder hadde rett til å leve i sikkerhet der de måtte ønske å leve, «og særlig i Frankrike».

– Jeg tror dreiningen skyldtes at han møtte vår sterke, franske identitet.

«Lille Frankrike».

Netanya er en mellomstor kystby i Israel. Hit skal Sammy Ghozlan flytte. Dette er en av de mest populære destinasjoner for franske migranter. I butikkene dufter det av croissanter. I parken spiller eldre herrer kastespillet boule. 34 prosent av innbyggerne her snakker fransk.

– Jeg har valgt en by med tanke på at jeg vil bevare kontakten med det franske livet, den franske mentaliteten, og livskvalitetene jeg nyter som franskmann, sier Ghozlan.

Hans barn og barnebarn er allerede bosatt i Israel.

– Er det ikke likevel en fallitterklæring å flytte, istedenfor å fortsette kampen for at alle kan leve sammen i Frankrike?

– Kampen er blitt vanskeligere med årene. Det som skjer i dag er globalt. Det er en hellig krig, der noen mennesker fra én religion vil ha andre til å underkaste seg deres verdier. Vi kan ta opp kampen. Vi kan tape den. Eller vi kan ta alle forholdsregler. Men hittil har de ikke vært tilstrekkelige, og jødene er i dag lei av å være forsøkskaniner.

Han medgir at også det israelske samfunnet har et sikkerhetsproblem:

– Likevel kan barna gå på skolen uten følge, og leve uten å ha politiet tett på. Det råder en følelse av verdighet – og frihet.

Publisert første gang i Vårt Land 14.02.15

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter