Takker «sjefsateist» 
for troen

Asle Rossavik ville utfordre troen sin med å lese super-ateist 
Richard Dawkins. Da mistet han den.

Min tro

Saken ble først publisert i 2014.

Nordstrand kirke 21. august 2003. Biskop Gunnar Stålsett holder 
ordinasjonspreken for Asle Rossa­vik. Han tegner bildet av en ung mann med solid tilknytning til kirke og kristendom. Ungdoms­arbeider, konfirmantleder, en engasjert ung kristen.

«Fra ditt barndomshjem har du mottatt impulser til tro og tjeneste. Og gjennom ungdoms- og studieårene har du tatt ansvar i menigheten. Du har gode menneskelige forutsetninger for å bli en god prest. Og Nordstrand prestegjeld har fått en god medarbeider. Det er store forventninger til deg.»

Men biskopen har en formaning: «Bare den kan tolke underet i de tomme hender som selv har erfart hva det vil si å være hjelpeløs og tom».

Lete etter svar

– Biskopen var profetisk der, smiler Rossavik.

Vi sitter i det trange kontoret til kapellanen i Lambertseter menighet. Det henger Kristus-bilder på veggen. I hjørnet står en gitar. På håndleddet har han krans med perler av ulik farge – det som kalles en kristuskrans. Han virker trygg i presterollen. Men det er ikke så lenge siden han vendte tilbake til tjenesten etter langt fravær.

Prestesønnen Asle Rossavik 
karakteriserer seg selv som en snill og pliktoppfyllende gutt. Men han hadde ikke tenkt å bli prest. Han var fast bestemt på å bli musiker. Mens han sto på vakt som soldat i Kongens garde, kom det mange tanker om framtida. Året før gikk han på musikklinja på Viken folkehøgskole. Medelevene veddet på at han kom til å bli prest. Han sendte to søknader, en til musikkstudiet på universitetet, og en til kristendomskunnskap på Menighetsfakultetet (MF). Da han kom inn begge steder, valgte han MF.

– Hadde du med deg barndommens gudstro hele veien til du ble teologistudent?

– Den var nok med hele veien, men jeg har alltid hatt mange spørsmål. Særlig i møte med teologien og historisk-kritisk metode. Jeg kunne også gruble på slike spørsmål som hvorfor vi skal be. Og hvorfor det bare er noen som får bønnesvar.

Spørsmålene stimulerte til å lete etter svar, og han ble begeistret for teologien som fag. Han ble prest, først ungdomsprest i Nordstrand, deretter kapellan i Lambertseter.

Lettelse og panikk

Påskedag 2010 kom han hjem etter guds­tjenesten og følte seg tom. Han følte han ikke hadde gitt gode nok svar på sine egne spørsmål i prekenen. Han tenkte at han trengte å gi sin egen tro en utfordring. Så fant han en bok med et utfordrende omslag – et bilde av en vegg der det hadde hengt et kors, men nå var bare skyggen igjen. Det var briten Richard Dawkins bok om Gud som vrangforestilling. Han bestemte seg for å lese den. Og mens han leste den, raknet gudstroen hans.

– Dawkins utfordret meg til å kjenne etter hvordan det ville være hvis det ikke fantes noen Gud. Og det jeg kjente da jeg lot det synke ned i meg, var en enorm lettelse. Og så fikk jeg panikk.

– Så det var ikke de intellektuelle argumentene, men det at han traff følelsene dine?

– Ja, han traff noe som lå i meg. Da jeg skulle ordineres, hadde jeg en samtale med prost Tore Kopperud. Han ga meg teksten om Jakobs kamp med Gud. Og jeg kjente den traff mitt gudsforhold. Jeg strevde for å være flink nok. Gudsbildet mitt var knyttet til krav og prestasjon. Og Gud kjentes ofte fjern.

– Hvorfor tror du at du ble lettet over tanken på at Gud ikke fantes?

– Jeg ble lettet fordi jeg ikke lengre hadde en Gud å leve opp til. Mye av min identitet som kristen og som menneske var knyttet til det å skulle prestere på alle plan. Det preget også mitt gudsbilde på det ubevisste planet. Jeg ville være en flink, from og god disippel. I tillegg hadde jeg opplevd mye frustrasjon over en Gud som ikke svarer verken på bønn eller på min lengsel etter nærhet. Jeg ønsket en Gud som ledet meg, som var nær meg og som gav meg tydelig tegn på sin eksistens. Som ung ba jeg mye om å få tungetalens nådegave. Senere forsonet jeg meg med at jeg ikke fikk det, eller kanskje jeg ikke forsonet meg med det. Det var en følelse av å være glemt og oversett. «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg!» er et rop jeg kjente meg igjen i. Denne frustrasjonen slapp taket da jeg ikke lenger trodde på Gud.

– Hvorfor kunne du ikke bare gi opp gudstroen?

– Jeg gjorde jo det, jeg oppgav troen. Den døde og Gud, eller det jeg trodde var Gud, døde. Det som hang igjen var en lengsel etter sannhet. Og også etter Gud.

Gud var borte

Men det var med intellektet han søkte å finne Gud igjen. Han kjøpte alle bøkene han kunne komme over med argumenter mot nyateismen. Men det løste seg ikke. Gud var forsvunnet fra livet hans.

– Hvordan opplevde du livet uten Gud?

– Det var et kaos. Alt jeg hadde bygd min identitet på, forsvant. Til tross for den første lettelsen, kunne jeg ikke bare si, fint, nå er jeg ferdig med det.

Rossavik måtte erkjenne at han var en prest som ikke trodde på Gud. Det gikk ikke. Han ble sykmeldt, og etter hvert begynte han å lete etter andre jobber og etter et nytt bosted for ham og familien slik at han kunne flytte ut av 
tjenesteboligen.

– Hvordan reagerte din egen menighet på en prest som ikke trodde?

– Veldig få i menigheten visste om det. De jeg delte det med, var personer jeg var trygge på. Jeg etablerte etter hvert en samtalegruppe som bestod av flere fra menigheten. Vi leste flere av Notto Thelles bøker sammen, blant annet Hvor høyt må et menneske spørre? og Det skjedde ikke i Betlehem.

Prest likevel

Men Asle Rossavik kunne ikke helt legge vekk lengselen etter Gud. Han meldte seg på en nidagers stille retreat på Lia Gård i Østerdalen. Og der i stillheten skjedde det en forandring.

– Det var ingen stor åpenbaring. Det var bare en opplevelse av at Gud er så mye større. Han rommer også min tvil og mine spørsmål. Jeg erfarte Gud som en som ikke stiller krav.

Opplevelsen gjorde at han tenkte at det kanskje likevel gikk an å være prest. Han vendte tilbake til Lambertseter, først i 20 prosent stilling, og så i 2012 var han tilbake som kapellan i full stilling.

– Hvordan opplevde du igjen å stå på prekestolen?

– Når jeg ser på gamle prekener, er det mye der jeg fortsatt kan stå for. Men jeg er blitt mer ydmyk for at andre kan oppfatte det annerledes. Jeg forsøker å åpne for et møte med Gud mer enn å proklamere en sannhet.

– Men skal ikke en prest proklamere sannhet?

– Sannhet for meg er knyttet til Jesus. Jesu undervisning og Jesus som det inkarnerte Guds Ord. Samtidig tror jeg at sannheten er bortenfor ord. Sannheten er noe man søker, men ikke noe man eier. Det gjør meg ydmyk. Enhver formulering av sannheten er en reduksjon av sannheten. Den kan ikke fanges i ord alene. Når jeg sier at Jesus er sannheten og Guds Ord, så betyr det at sannheten ligger i den levde troen. Slik er troen på sannheten mer et svar på hvordan man lever enn hvordan man formulerer sin tro.

Bønn som nærvær

– Har du funnet svaret på alle spørsmålene som gjorde at du mistet troen?

– Nei, de er der fortsatt. Men de tar ikke fra meg min ro og trygghet.

– Hva med spørsmålet ditt fra teologi­studiet: Hva er vitsen med å be?

– Jeg har fått en helt annen forståelse av hva bønn er. Den gangen tenkte jeg på bønn som ord vi presterte for å få Gud til å gjøre noe. Nå ser jeg på bønn som nærvær. En kontakt med bunnlinjen i livet, en dyp ærlighet der jeg ikke har noe å skjule. Jeg ber fortsatt for mennesker, men bruker kanskje ikke så mange ord. Jeg lar ansiktene strømme forbi meg i stillheten.

Rossavik tar på en av perlene på kristuskransen – slik han gjør når han ber. Bønnelivet knyttes ofte til denne kransen, til de forskjellige perlene der.

– Hva slags bilde har du nå av Gud?

– Da tenker jeg på Martin Lønnebos bilde av en strand ved nådens hav, der solen lyser. Gud som lys, som en kjærlighetsvilje, som altets opphav. Ikke den strenge som sitter langt borte og styrer alt.

Fortalte på NRK

Ved juletider sto en kronikk på NRKs nettside Ytring. Det var Asle Rossavik som fortalte om en prest som mistet troen på Gud.

– Hvorfor skrev du den?

– Jeg hadde en samtale med en fra NRK i et juleselskap året før. Og så ba han meg skrive om det. Jeg syntes det var en spennende utfordring. Tenkte at det kunne være til hjelp for andre som er i eksistensielle kriser. Jeg ville bidra til å åpne et rom der ulike trosformuleringer kan få plass i kirken.

På NRKs nettsider kan vi lese mange innlegg fra dem som har lest Rossaviks artikkel. Men han fikk også mange direkte tilbakemeldinger både på e-post og når han møtte mennesker.

– Jeg er overveldet over responsen. Det var ingen som sa at en prest ikke kan skrive slikt. Men jeg hørte fra mange med tilsvarende erfaringer. Og fra en del som sier at de ikke tør ta opp slike spørsmål i menigheten sin.

– Hvorfor tror du det er så vanskelig å snakke om slikt i en menighetssammenheng?

– Jeg tror at tro for mange handler om rett lære. Det vil si at man må stå inne for de grunnleggende trossetningene som kirken har. Jeg tror at mange opplever menighetene som en samling rett-troende, som en meninghet og ikke en menighet. Jeg skulle ønske at flere våget å snakke åpent og ærlig om sin tro, sin tvil og sin ikke-tro. Dersom de da blir møtt med den samme åpenheten, tror jeg vi kan vokse som kristne og som menighetsfellesskap.

En renselse

– Jeg ser på NRKs nettside at det er en som mener du bare bestemte deg for å tro, slik at du kunne beholde jobben.

– Jeg opplever ikke at jeg gjorde det enkelt for meg selv ved å bli prest igjen. Jeg blir jo tvunget til å leve med alle de uløste spørsmålene.

– Ja, hva med alle spørsmålene som Dawkins satte deg til veggs med. Hva gjør du med dem?

– Jeg kunne sendt et takkebrev til Dawkins. Den Gud han ønsker å ta livet av, var en Gud som også måtte dø for meg. Jeg mener nok at han bommer på en god del ting. Men å stille spørsmål er en slags renselse, som jeg tror vi trenger hele tiden.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Min tro