Nyheter

Skeptisk til sin egen skepsis

Blogger og skeptiker Gunnar Tjomlid har gått i strupen på vaksinemotstandere og alternativprofitører. Minst like kritisk er han til seg selv.

Gunnar Tjomlid tar en stille slurk av kaffen. Den varme væsken i koppen er svart, akkurat som t-skjorten hans med bildet av en fjern galakse. Før intervjuet startet har han kommentert: «Det er så fint vær ute». Deretter har han kastet et blikk ut mot de solfylte gatene fra kafeen på Enerhaugen i Oslo.

Eller var det nå egentlig slik? Er det riktig observert at han drakk kaffen på denne måten? Er det korrekt husket at han kommenterte det første hint av vårsol slik? Klarer synet vårt å fange opp farger rett? Kan vi egentlig vite noe som helst?

– Egentlig er hele livet et eneste stort selvbedrag, sier mannen bak Norges største skepsisblogg, Saksynt.

– Selv har jeg blitt veldig forsiktig med å være bastant. «Jeg vet det var sånn, for jeg husker det så godt.» Jo, mer jeg har lest om hukommelse og minner, dess mer vet jeg at jeg ikke kan stole på egen hukommelse. Du kan heller ikke stole på egne observasjoner. Det finnes optiske eksperimenter hvor du kan stirre i timevis på et bilde av to firkanter med nøyaktig samme grånyanse. Likevel ser øynene dine to ulike nyanser.

Jukser med statistikk

Slike tanker kan Tjomlid gjøre seg i løpet av en dag. Uten å la seg plage nevneverdig av det. Selvbedrag er dypest sett livsnødvendig, mener skeptikeren.

– Hvis øyet hadde registrert virkeligheten hundre prosent objektivt, så hadde vi trolig omkommet. Vi hadde ikke klart å forholde oss til det. Tenk bare på alle fargene vi ikke ser, som ultrafiolett lys og infrarødt. Eller radiobølger og elektromagnetiske bølger. Hvis vi hadde sett alt, så hadde vi blitt blinde.

Deretter legger han til, og humrer tørt:

– Men det finnes grader av selvbedrag.

Vaksinemotstand, kosttilskudd, homeopati, varme hender. Det er disse gradene Tjomlid sikter til som unødvendige – og i en del tilfeller: Farlige. I årevis har han derfor forsøkt å plukke påstander fra for eksempel anti-vaksinebevegelsen fra hverandre. Blant annet mener han å kunne påvise hvordan de jukser med statistikk og grafer. Totalt anslår han å ha pløyd seg gjennom tusenvis av dokumenter på ulik forskning. Nye motargumenter og a-ha-opplevelser legger han ut på bloggen sin, som i snitt har rundt 300.000 sidevisninger hver måned. Innleggene har ført til både trusler og hetsekampanjer fra miljøene han har kritisert, men også bloggpriser, bokutgivelse og tilbakemeldinger fra lesere som har fått et nytt syn på livet.

Bibelen som Hakkespettbok

At Tjomlid, som egentlig jobber som daglig leder og webutvikler i sitt eget IT-firma, skulle nå så bredt ut hadde han ikke sett for seg da han startet opp bloggen for snart ti år siden. Å vokse opp på Tonstad i sørlandskommunen Sirdal, med omlag 850 innbyggere, la ikke akkurat forholdene til rette for å skille seg ut. På 80- og 90-tallet hadde bygdas ungdommer to valgmuligheter, ifølge ham: Bli en del av idrettsmiljøet eller bli en del av kirken. For Tjomlid ble det siste naturlig.

– Jeg har alltid vært musikkinteressert, og det var i kirken de hadde instrumentene og lydutstyret.

Utad ble han oppfattet som en aktiv kristen. Familien hans var kristne. Sammen med broren ledet han TenSing. Dessuten spilte han piano i både blandakor og barnekor. Han var også med på «utallige gudstjenester». Men det var noe som ikke stemte. Hvorfor fikk han aldri en opplevelse av å bli frelst, slik de andre ungdommene vitnet om? Hvorfor klarte han ikke bruke Bibelen som predikantene, det vil si gå med den «i hånda som en Hakkespettbok for alle livets problemer»?

– Jeg følte aldri dette møtet med Den hellige ånd. Jeg følte liksom aldri Gud.

Onde ånder

Dessuten var det mer som skurret. Helt siden Tjomlid gikk på barneskolen har han vært nysgjerrig på naturvitenskap. Mens andre barn leste Donald-blader ved frokostbordet, slukte Tjomlid leksikon og medisinske bøker. Faren var biolog og lærer, og favorittaktiviteten var å spørre ham ut: Hvordan fungerer lungene? Hvordan blir stjerner til? Hvorfor blir man syk? Hva er malaria? Men farens og bøkenes tale om evolusjonsteori stemte dårlig overrens med forkynnelsen i menigheten.

– De fleste andaktsholdere var kreasjonister og stod fast på at jorden var 6.000 år, forteller han.

At homofili ble stemplet som synd gjorde ikke saken bedre. Heller ikke en episode hvor en vikarprest stod på talerstolen og fortalte at psykiatriske pasienter var besatt av onde ånder.

– Jeg husker jeg satt der og tenkte: «Skal jeg reise meg opp nå? Dette går faktisk ikke an å si.» Gang på gang kom det drypp som fornærmet min intelligens.

Fysisk manifestasjon

Helt fram til midten av 20-årene kalte Tjomlid seg en kristen. Da klarte han å lande på en virkelighetsforståelse som gradvis hadde vokst fram i ham: En verden uten Gud.

– Men gudsideen satt hardt i meg. Jeg husker jeg bestilte min første ateistiske bok fra Amazon, Atheism: The Case Against God av George H. Smith. Jeg satt med en følelse av at nå kommer jeg til å få et lyn i hodet. Det var så ufint å bestille den boka. Den ble som en fysisk manifestasjon på at jeg ikke trodde lengre. Det tok lang tid før jeg klarte å si høyt at jeg var ateist.

– Hvorfor mener du ateismen er en riktigere forklaringsmodell enn tanken om en Gud?

– For meg kom ikke ateismen som en reaksjon på det kristne miljøet jeg vokste opp i. Jeg vil heller si at de negative dryppene forskyndet prosessen. For meg handler ateismen om dette: I det øyeblikket du introduserer en gud får du flere spørsmål enn forklaringer.

En ekstra variabel

Men å være ateist forutsetter også en rekke trosspørsmål: Du må for eksempel tro at vi kan stole på sansene våre, at verden vi lever i faktisk finnes, at vi kan trekke logiske slutninger av våre observasjoner?

– Jo, men hvorfor gjøre tilværelsen mer komplisert enn den er? Hvorfor innføre en ekstra variabel først, altså Gud, for så å bygge hele verdensbildet sitt rundt at denne ene variabelen er sann? For meg er det et ærligere utgangspunkt å anta at det ikke finnes noen gud. Vi har jo ikke noe bevis på det. Ateisme er for meg som å starte på et nullpunkt. Vi starter med det vi vet, så får vi heller bygge på og inkludere gud hvis det skulle vise seg å bli en god forklaring, men for meg er det ikke det.

– Men du har likevel fortsatt mange spørsmål å besvare: Hvorfor finnes ondskap? Hvordan begrunne at noen verdier er gyldigere enn andre? Hvorfor er vi i det hele tatt til?

– For meg koker spørsmålene ned til at menneskene gjerne har et ønske om at det skal være noe mer. Vi har et desperat behov for å finne mening i alt, og det tror jeg er litt av problemet: Vi antar at det skal være en mening med alt, men hvorfor skal det være dét?

– Men at vi har dette ønsket, kan ikke det tyde på at det er noe mer?

– Når det gjelder religiøse og folk som er overtroiske, så er det studier som viser at de har en tendens til å se flere mønstre i støy enn skeptikere. Hvis du injiserer syntetisk dopamin i hjernen til skeptikere, så begynner de også å se flere mønstre. Men i tillegg ser religiøse mønstre der det ikke er noen. Sånn sett er det interessant at du kanskje kan forklare en del religiøsitet og overtro gjennom kjemi.

Gråter blod

Er det uforenlig å være religiøs og skeptiker?

– Det er et fryktelig vanskelig spørsmål. Jeg personlig synes nok egentlig det, men akkurat det er et av de store stridsspørsmålene innenfor skeptikerbevegelsen: Skal vi være skeptiske til religion, eller holde det utenfor? Et godt svar på det er: Om gud finnes, kan vi skeptikere egentlig ikke si noe om, men i det øyeblikket det blir konkretisert, for eksempel i form av en Maria-statue som gråter blod – da kan du gå inn og sjekke om det er korrekt.

– Kristne tar vel heller ikke alle religiøse fenomener for god fisk?

– Jeg blir likevel litt overrasket over at det går an å være skeptisk og religiøs. Å være skeptisk handler om å følge de vitenskapelige data der de leder deg. Dataene som tyder på en gud mener jeg ikke finnes.

Også kjærlighet kan forklares vitenskapelig, mener Tjomlid. Den kan kokes ned til en nødvendighet for å føre arten videre. Plusser du på bloggerens utrettelige kamp mot alt som lukter kvakksalveri og konspirasjoner, er det kanskje ikke rart at enkelte – noe humoristisk – har beskyldt ham for å være for rasjonell.

Redd for edderkopper

Men også Tjomlid har mindre fornuftige sider. For eksempel er han redd for edderkopper. Han kan spise reker og sardiner, men tanken om stekt gresshoppe får ham til å grøsse.

– Eller hvis et dataprogram ikke virker, så kan jeg finne på å flytte litt på en kabel eller snu litt på dataskjermen – selv om jeg jo vet at det ikke har noen effekt. Men sånn er hjernen: Den forsøker hele tiden å konstruere en virkelighet og historier som gjør at det føles som vi har mer kontroll enn det vi egentlig har. Tilfeldigheter i livet prøver vi å rasjonalisere ved å tenke at det skyldes et valg vi gjorde tidligere. Det er gjerne en grunn at folk opplever at bønn virker.

– Hva gjør deg sikker på at du har klart å få overblikk i for eksempel spørsmålet om Guds eksistens?

For første gang svarer ikke Tjomlid på rappen.

– Det er absolutt en fare for at man vikler seg for langt inn i teorier, og det prøver jeg å være bevisst på, sier han.

– Jeg ser at bloggen min har blitt veldig faktaorientert og skeptisk, og er det én ting jeg er livredd for, så er det å bli tatt for seriøst og bli plassert i en bås. Derfor prøver jeg nå å skape mer balanse mellom fakta og følelser. Jeg har startet en podcast som et supplement til bloggen, hvor jeg for eksempel snakker litt om det å bli far.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Svaneøgle og havkrokodille

Men det finnes også mye magi og glede i å være rasjonell, mener han. Etter at kaffen er drukket opp går turen til Naturhistorisk museum. Her har Tjomlid ofte tatt med seg datteren på 9 år, som i likhet med faren synes stedet er fascinerende. I lokalene finnes steinarter med navn som enstatitteklogitt, kyanitteklogitt, thulitt og mikrolin. På veggen henger avstøpninger av en svaneøgle og en havkrokodille fra Jura-tiden. Tjomlid sier ikke ett ord mens han andektig stryker på avstøpningen av en Tyrannosaurus rex. «Tenk at vi mennesker er nærmere i slekt med sopp enn hva sopp er med planter! Eller at vi er tidsmessig nærmere Tyrannosaurus rex enn hva Tyrannosaurus rex er med Stegosaurus! Det er så mye å undre seg over i vitenskapens verden! » skriver han på bloggen sin.

– Vi trenger ikke det overnaturlige for å fylle livet med mysterier. I den virkelige verden er det så mye som vi fortsatt ikke forstår, som vi kan undre oss over – og som vi faktisk kan observere. Derfor skjønner jeg ikke hvorfor vi skal skape et mysterium i tillegg, en Gud som ikke eksisterer.

– Men har ikke du også et ønske om at det skal være noe mer? Lurer du ikke på hvorfor vi er til?

– Nei, jeg har aldri følt det ønsket eller forstått dette behovet for en forklaring. På Tonstad var det som om de kristne tok for gitt at alle har en lengsel etter Gud, men det har ikke jeg. Det samme gjelder døden. Hvorfor skal vi tenke at det er noe etter døden? Jeg er fullstendig komfortabel med at når jeg er død, så er jeg borte.

– Det nødvendigvis ikke noen mening med livet, mener du. Hva er drivkraften for engasjementet ditt mot for eksempel vaksinemotstand?

I seg selv tror jeg ikke det er noen mening i at vi lever, men vi har en trang etter å finne mening. Hvis jeg skal gi et svar på spørsmålet «hva er meningen med livet?», pleier jeg å svare: Å fylle livet med mening. For meg innebærer det å skape en best mulig verden. Kanskje kan mitt engasjement være et bidrag til det. Det handler til syvende og sist om forbrukerbeskyttelse. Jeg ønsker å gi folk best mulig informasjon slik at de kan ta best mulige valg.

Les mer om mer disse temaene:

Caroline Teinum Gilje

Caroline Teinum Gilje

Caroline Teinum Gilje er journalist i religionsavdelingen i Vårt Land

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter