Shoaib Sultan mener mennesker lever i fornektelse

– Shoaib Sultan, tror du på Gud?

– Ja.

– Er du sikker?

– Jeg er sikker på at jeg tror. Men å tro er ikke det samme som å vite, det er en annen type kunnskap. For meg er også tvilen en nødvendig del av troen. Det er ikke slik at jeg bare godtar ting. Jeg godtar at alle ting ikke er like tydelige. Jeg vet at jeg ikke forstår alt.

– Hvem er Gud?

– Jeg ser på Gud som en kraft i verden, som inviterer til noe godt. Og mennesker med sin frie vilje har mulighet til å velge dette gode, eller la være. En jødisk rabbiner skrev en gang at religion handler om hvordan vi behandler hverandre. Alt annet er kommentarer.

– Religion er for deg primært etikk?

– I veldig stor grad. Religion skal jo ha en hensikt, og hensikten er å gjøre en til et bedre menneske. Ikke i forholdet til Gud, for han trenger ikke at jeg ber, spiser eller følger noen regler. Det gjør ingen forskjell for Gud, men det betyr noe for meg. Gud gir retningslinjer som er bra for meg. Derfor handler religion også om fornuft.

– Er din Gud også min Gud?

– I bunn og grunn tror jeg alle religioner prøver å nærme seg den samme Gud, fra ulike hold. Jeg kan ikke si at du skal velge det samme som meg. Alle må finne sin vei. Alle veier fører ikke nødvendigvis fram. Men religionsfrihet er en absolutt nødvendighet, for religionens skyld. Å tvinge eller true noen til å tro, ødelegger troen fullstendig. Tvang er en fornærmelse mot religion. Som om Gud trenger troende, og vi må få dem inn for enhver pris?

En sann religion. – Hva med misjon. Å overbevise andre?

– Selv har jeg beveget meg bort fra å prøve å overbevise noen. Det er viktigere å fortelle andre om troen så de forstår hvorfor jeg velger som jeg gjør. Det er dette religiøs dialog går ut på. Hvis noen har lyst til å høre om det, og det hjelper noen på deres vei, er det kjempebra. Men konvertering må være en prosess hos den enkelte, og den må foregå uten at man føler seg presset inn i det.

– Hvorfor er du muslim?

– Fordi jeg finner en sannhet i islam. Som menneske har du mange spørsmål, og jeg finner svar når jeg setter meg ned og leser Koranen. I ungdommen leste jeg alt jeg kom over av religiøs litteratur fra de store tradisjonene: Jødedommen, kristendommen, hinduismen, buddhismen. Men jeg endte opp med islam.

– Hva likte du best med de andre?

– I buddhismen fascinerte det åndelige aspektet meg, særlig meditasjonen. Muslimene kaller det ikke meditasjon, men jeg ser de muslimske daglige bønnene som en viktig meditativ øvelse.

– På hvilken måte?

– Bønnene er ikke for Gud, han trenger dem ikke. De er for mennesket. For å kunne reflektere over våre liv, våre valg og utfordringer.

Profeten Jesus. – Hva setter du høyest ved kristendommen?

– Det som fascinerer er tanken om tilgivelse, om Guds kjærlighet. Det sier noe også om menneskets feilbarlighet som nettopp er det som gjør oss til noe annet. «Det er menneskelig å feile», sier vi. En enkel setning, men den sier mye om forholdet mellom menneske og Gud.

– Hva betyr Jesus for deg som muslim?

– Jesus er en profet i islam, omtalt i Koranen som Guds ord og Guds ånd. Han sto for mange mirakler og har en rolle også i den muslimske forståelsen av endetiden.

– Har du hatt religiøse kriser og anfektelser?

– Stadig vekk. Du ser sultkatastrofer og tenker: Hvordan kan Gud tillate dette? Svaret jeg kommer til, er at det ikke er Han som tillater dette. Det er vi mennesker.

– Men da er ikke Gud allmektig?

– Jo, men for at en reell frihet skal finne sted, må vi også ha frihet til å gjøre ting som er helt gale. Og det gjør vi dessverre stadig vekk. Altfor ofte prøver vi å skyve våre gale valg over på Gud, eller bruker Gud som begrunnelse for alt det onde som skjer.

– Er du redd for å synde mot Gud?

– Nei. Det man trenger å være bekymret for, er å synde mot andre. I islam finnes to sentrale begreper, huquq allah og huquq al ibad: Plikten mot Gud og plikten mot medmennesker. Det er vel så viktig med rettighetene andre har over deg, som de Gud har. I Koranen står det at Gud vil tilgi synder gjort mot ham, men han kan ikke uten videre tilgi synder gjort mot andre. Hvis jeg synder mot deg, vil du kunne tilgi meg, men Gud vil ikke tilgi meg, med mindre du gjør det. Det er mennesker som må tilgi mennesker. Og en del sufier, som jeg har begynt å lese mer av, sier at det hele starter med å si: «Jeg tilgir alle som har gjort noe galt mot meg.» Det er en holdning jeg som ung mann ikke helt grep tak i. Men dette er den eneste måten verden kan bevege seg fremover på.

– Du nevnte sufiene. De mest kjente persiske mystikerne er jo Rumi og Attar fra 11- og 1200-tallet. I Attars berømte bok Fuglenes forsamling, får jeg inntrykk av at kjærligheten står over en bokstavtro lesning av Koranen. Er det også ditt inntrykk av sufismen, at kjærligheten er større enn loven?

– For meg er det ikke noen motsetning her. Enkelte troende hevder de selv er bokstavtro, mens de andre bare tolker. Men det fins jo ikke noen som er bare bokstavtro. Det er ikke mulig. Alt er fortolkning. Den eneste måten du kan forholde deg til en tekst på, er å tolke den. Noen velger å tolke den på én måte, andre på en helt annen måte. Koranen er nedskrevet på arabisk, kanskje det mest maleriske og poetiske språket i verden. Man tilnærmer seg aldri noe direkte. En som formulerer seg godt på arabisk, bruker lang tid for å komme til poenget. Det blir faktisk sett på som noe positivt. Hvorfor skulle man da tilnærme seg religiøse skrifter på en helt annen måte?

Materialisme. – Har du foretatt Hajj, pilegrimsreisen til Mekka?

– Nei, jeg har foreløpig bare vært på det som kalles den lille pilegrimsreisen, Umrah, altså en reise til Mekka utenom Hajj.

– Hva forventer du deg av Hajj når du en gang skal dra dit for å oppfylle dine forpliktelser som muslim?

– Hajj er en opplevelse som endrer deg, på den ene eller andre måten. Folk som kanskje ikke tar religion så veldig tungt blir veldig religiøse. Men noen ender opp med det motsatte, og mister troen. Jeg ser fram til å reise, men har store problemer med den ekstreme materialismen i dagens Saudi-Arabia. Det bygges digre luksushoteller rett inntil hellige steder. Jeg vet ikke hvordan dette vil påvirke min Hajj. Men verden beveger seg i en mer og mer materialistisk retning, også på religionsfronten. Og Saudi-Arabia gjør alt galt på det området. Nå merker jeg at det er miljøparti-politikeren som snakker! Det er mange muslimer i Norge som befinner seg midt i en stor klassereise. Foreldrene kom kanskje som analfabeter fra en fattig region i Pakistan. Barna har tatt høyere utdanning, har gode jobber og er midt i en stor velstandsutvikling. Helt greit, folk må finne sin egen vei, jeg skal ikke si hva som er rett og galt. Men jeg skulle ønske også for muslimer at materiell suksess ikke var det vi stadig prøvde å måle hverandre på.

Ro. – Du omtalte Gud som en positiv og kjærlig kraft. Er det steder du har vært hvor du har kjent den kraften?

– Jeg er veldig glad i å være ute i naturen. Og tilbrakte min barndom fra 10 til 18 år på et sted som heter Skogbygda, eller Skaubygda, i Nes kommune i Akershus, helt opp mot grensen til Hedmark. Det er år som har satt sitt preg på meg.

– Hvordan merker du Guds nærvær der?

– Jeg merker en ro. Når jeg livet presser på, liker jeg å gå i skogen og føle både den fysiske anstrengelsen og atmosfæren når du er helt alene i naturen og bare kan høre fuglekvitter eller en sildrende bekk. Det er en veldig god følelse.

– Ikke rart du ble leder av 17. mai-komiteen i Oslo, for å gå i naturen og kjenne skogens ro er jo selveste den norske nasjonalreligion! Men er det noen forskjell på det du opplever i skogen og det et humanetisk medlem av Naturvernforbundet opplever?

– Men utgangspunktet man har påvirker jo ofte hva man greier å tolke ut av det. Men opplevelsene kan være mye av det samme. En av bøkene som har påvirket meg aller mest i livet, er The Road to Mecca, skrevet av en østerriksk jøde på 1950-tallet, han endte opp med å konvertere til islam og tok navnet Muhammad Asad. En fantastisk bok. Han skriver blant annet om disse nettene ute i ørkenen. Der kan du plutselig skjønne hva religion er. Og du skjønner hvorfor alle de tre store verdensreligionene stammer fra samme sted. Det er ingen andre steder du føler deg så nær Gud. Når man er alene der, skjønner man dette. Og når jeg for egen del er ute i skog og mark eller ved kysten, gjerne på et tidspunkt hvor det ikke er altfor mange andre mennesker der, da føler jeg noe av det samme.

Fornektelse. – Jeg kunne sagt det motsatte. Under stjernehimmelen forstår du hvor uendelig liten du er. Hvor absurd kaldt og meningsløst universet er, hvor ubetydelig og kort livet er før vi skal dø, og det ikke er noe mer. En angst griper tak. Har du kjent på noe av dette?

– Både hvor lite menneskelivet er, og hvor stort universet er, er følelser jeg kjenner igjen. Men det fyller meg i liten grad med angst, snarere tvert imot, det gir en veldig ro… Da jeg var generalsekretær i Islamsk Råd Norge, fikk jeg et rart spørsmål fra en journalist: «Vil din tro komme i krise hvis man finner ut at det er liv andre steder i rommet?» «Nei, selvfølgelig ikke», svarte jeg. Koranen sier at Gud laget universet og spredte liv gjennom det. Da høres det merkelig ut om alt liv skulle havnet på denne ene lille planeten. Jeg minnes alltid en episode i Tommy og Tigern hvor de to ser opp mot den uendelige stjernehimmelen. Så kommer det fra Tommy: «Jeg tror beviset på intelligent liv der ute, er at de ikke har kontaktet oss.»

– Når vi vet hva vi gjør med planeten, hadde han nok et poeng. Er miljø- og klimapolitikk sakene du brenner mest for?

– Ja, jeg føler svimmelheten i dette bildet av et menneske som sitter høyt oppe i et tre og sager av greina det selv sitter på. Klimaendringene er ikke noe som kommer, de er her allerede. Men det rammer andre mer enn oss. Vi lever fortsatt i en fornektelse: Det er viktig at noen gjør noe, men noen andre enn oss, liksom. India må for all del ikke få samme levestandard som oss, for da knekker greina. Om det er noe jeg er redd for, er det de store konfliktene som kan oppstå i verden når ressursene minsker og antall mennesker øker. Vi trenger å ta noen grep, vi trenger politikere som tør å si imot folk. Alle kan ikke få mer. Vi må kutte ned på noe. Men dessverre finnes det få politikere som tør å si ting som blir upopulære.