Nyheter

Samliv krever velvilje

Å leve sammen er det beste vi gjør, men også det vanskeligste, skriver samlivsekspert Kristin Breda.

Hver fredag har det sammen med bilde av meg stått at jeg skriver om «å leve sammen». På ulike måter har mine tekster i spalten alltid handlet om det å leve sammen. Jeg har forsøkt å sette ord på livets gleder og strev mennesker i mellom. Forhåpentligvis har noen kunnet kjenne seg igjen i eget eller andre næres liv.

Håp og hjelp. Gjenkjennelse kan gi håp og hjelp til å leve med det som er vanskelig. Andres måter å mestre livets utfordringer kan gi ideer til eget liv.

Å leve sammen er både det beste vi mennesker gjør og det vanskeligste. Vi er helt avhengige av å mestre både oss selv og det sosiale livet vi er en del av. Vi lever sammen med hverandre som mennesker hver dag – uten at vi har gått på skole for å lære det.

Daglig stilles vi overfor utfordringer i mange ulike samlivskonstellasjoner hvor vi utfordres på å mestre god kommunikasjon, skape gode relasjoner og forståelse, være rause med hverandre, støtte og utfordre og gi hverandre rom slik at vi kan utvikle oss.

Vi lever sammen

– som barn og foreldre, som søsken, som ektefeller eller partnere.

– med voksne barn eller gamle foreldre.

– når vi rammes av psykiske plager, helseproblemer eller noen sliter med rusproblemer.

– når det er vold i familien og når katastrofen rammer.

– i menighet og fritid.

– i hverdag og fest.

Materielt. Livet gir rikelige muligheter for å kjenne stor takknemlighet for det fine vi har. Vi lever på en gullgren i nord og de fleste av oss har lite å klage på. Våre materielle behov blir i hovedsak dekket uten for store anstrengelser. Likevel er ikke lykken størst her i vårt lille land hvis vi sammenligner oss med andre.

Hva handler det om? Det er helt andre faktorer enn penger og materiell velstand som er koblet til følelse av lykke og trivsel.

For eksempel det å føle seg respektert, ha en meningsfull jobb, kunne bestemme over eget liv og oppleve støtte fra omgivelsene.

Universelt. Etablerte forventninger knyttet til hva som må til for å oppleve lykke vil variere fra epoke til epoke og fra kultur til kultur. Det hjelper å slippe å bekymre seg for det daglige brød. Men da får vi fort flere forventninger til hva som er det gode liv og sammenligner oss med naboen, vennene, søsken, kollegaer. Noen og hver kan kjenne på egen utilstrekkelighet og higen etter både mer materiell velstand og bedre sosiale relasjoner.

Slik sett har mennesker til alle tider, og i alle kulturer, universelle utfordringer.

Ulike betingelser. Betingelsene vi lever under i den større, sosiale sammenhengen er kanskje ikke så lette å endre for den enkelte: Å fødes i Norge eller i Afghanistan gir svært ulike livsbetingelser. Familien vi vokser opp i gir oss også noen betingelser: Vi velger ikke våre foreldre og utrustes med hver vår unike personlighet.

Men vi kan alle forholde oss aktivt til det livet vi er en del av. Vi kan til en viss grad velge om vi tar grep om de tingene i våre liv som vi synes er -vanskelige eller det vi ønsker å endre.

Noen valg er omfattende og for lang tid, for eksempel utdanning og livsledsager. Andre valg er mer hverdagslige, som hva jeg først skal si til mine kollegaer når jeg møter dem etter en utført jobb. Eller hva jeg velger å legge vekt på hos partneren: Å fortelle hvor glad jeg blir når jeg ser at han har gjort mye husarbeid – eller klage på at han la barnas klær på feil plass.

Ikke alene og isolert. I det å leve sammen ligger nettopp gledene og utfordringene i at vi ikke er isolert i verden. Vi kan ikke – og skal ikke – leve helt alene. Vi blir ikke mennesker uten det sosiale fellesskapet. Men i det mellommenneskelige utfordres vi på at våre egne og de andres behov, synspunkter, ønsker og personlige stil kan støte mot hverandre.

Vi kan ikke leve godt sammen hvis det kun er mine behov som ivaretas. De andre må også sees og møtes. Det er lett når de er sammenfallende. Utfordringene kommer når vi ikke forstår eller kjenner til hverandres ønsker eller tanker, når vi tolker dem uten å sjekke ut, når vi durer i vei med vårt eget. Når vi ikke er bevisst at alt vi gjør handler om kommunikasjon og samhandling, og at vi alle trenger å kjenne oss respektert og anerkjent. Det betinger opplevelse av likeverd og mulighet for påvirkning.

Jeg har forsøkt å skrive om menneskers liv sammen – når det er vanskelig og når det er godt. Og alle opplever tunge dager. Noen situasjoner er krevende og vanskelige, og da er det viktig at storsamfunnet ser og hjelper til – slik sett er vi alle «nabokjerringer».

Jeg vil til slutt komme med en utfordring om ikke å ta livet sammen for gitt. Samliv krever aktiv innsats, vedvarende ettertanke og god velvilje.

Takk for meg!

Har du kommentarer eller meninger om temaet? Skriv på Kristin Bredas blogg.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter