Nyheter

Renser barn med djevelske hopp

Det virker meningsløst, men er en rotfestet spansk tradisjon. Les mer og se bilder.

Av: Fredrik Kalstveit

Taktfaste slag ljomer fra en monstrøs atabaltromme. Likevel høres gata i den spanske landsbyen Castrillo de Murcia ut som en blanding av fotballpub og fødeavdeling. Mellom lakendraperte husvegger, der vindusposter tjener som tribuner, løper voksne menn inkarnert som djevler.

Babyhoppingen kan fortone seg som et ritual basert på livsfarlig overtro. For de lokale handler det om betydningen av å holde gamle tradisjoner i hevd.

To «djevler». De kalles el colachoer og det er to av dem. Den ene har futt i frasparkene og spretter over babymadrassen med god margin. Den andre er eldre. Strekker seg med nød og neppe over de nyfødte.

Og denne madrassen var bare den første langs gatestumpen. Ti meter nedenfor venter en ny. Og så enda en.

Ved den tredje madrassen sitter Nelida Soto og holder om datterens føtter. Datteren Daniele ble født 13. september i fjor og er snart ti måneder. Kledd i kjole og med roser i kinnene. El colachoene nærmer seg med stormskritt, akkompagnert av et stigende folkegys. Det er den eldste som kommer først, den seigbeinte.

Knapp margin. Daniele skriker og spreller. Nelida lukker øynene.

Det føles som om det går i sakte film når mannens skygge glir over Daniele og de andre babykroppene. Men den glir over dem og joggeskosålene lander på rett side av madrassen. Med en knyttneves margin.

– Jeg var ikke redd, sier Daniele etterpå med åpne øyne og datteren limt mot brystet.

– Jeg ble selv hoppet over da jeg var baby og det har ikke vært noen skader i løpet av 400 år. Dette er vår måte å feire Kristi legemsfest.

Høytid. Kristi legemsfest ble sist helg markert med prosesjoner over store deler av den katolske verden. Høytiden feirer Kristi tilstedeværelse i den hellige eukaristi, altså at vin og brød forvandles til Kristi blod og legeme under nattverden.

Feiringen stammer fra den salige benineren Juliana av Mont Carnillon. I en drøm skal hun ha sett en fullmåne som manglet en bit. Senere skal hun ha opplevd nok en visjon, der hun ble forklart at fullmånen representerte kirkeåret og den mørklagte biten fraværet av en fest for Kristi legeme.

Mye tyder på at babyhoppingen opprinnelig var en hedensk skikk. Og som ved mange slike skikker er opphavet hyllet inn i en tåke av motsetningsfylte legender og mystikk.

Arvesynd. En legende forteller om en konge som befalte at alle nyfødte skulle legges i senga hans. Han ønsket å se om de var sønner eller døtre av hekser, noe som ble avslørt om babyene rullet med øynene eller vendte hodet bort. I så fall ble en bøddel tilkalt som knuste babyens hode ved å hoppe i senga.

I nyere tid forstås imidlertid el colachoen som en djevel som ved å hoppe over babyene renser dem for onde ånder og arvesynd. Djevelsvevet skal dessuten sikre dem et liv fylt av kjærlighet.

Pave-kritikk. Babyhoppingen i Castrillo de Murcia har blitt kritisert både på grunn av ritualets karakter og fordi ideen om renselse av arvesynd strider med katolske doktriner.

– Pave Benedikt XVI forsøkte å stanse tradisjonen. Han oppfordret prestene i området til å avstand fra det, men han forbød det aldri, sier Simon Sanchez, medlem av brorskapet Santisimo Sacramento de Minerva som arrangerer festivalen.

Mindre snakkesalig er den lokale presten, Dominiciano Herrero Vicario. Han nøyer seg med å peke på et innrammet pavelig dekret fra 1621, som tillater landsbyen å innlemme ritualet i den kristne seremonien.

Mer ekstrem. Presten vil ikke svare på om han har hatt kontakt med Vatikanet, men mumler at babyhoppingen var mer kontroversiell på Francos tid.

Dengang var angivelig festivalen også hakket mer ekstrem, ifølge 73-år gamle Liduina Sáiz, som har bodd i landsbyen hele livet.

– Den avsluttende seremonien med babyhopping har ikke forandret seg så mye, men det som skjedde i forkant var skumlere før. El colachoene snek seg inn i hus om natten. Jeg husker en natt da jeg var seks eller sju år og el colachoen gled ut av mørket inne på rommet mitt. Jeg har aldri vært så redd, hverken før eller siden, sier hun.

Men hun er stolt over feiringen og vil ikke at babyhoppingen skal opphøre.

– Det er en tradisjon.

Pisking. Pressefotografene som drister seg ut i gangleiet til prosesjonen, får seg et sviende rapp over leggen av el colachoens pisk. Festivalen arrangeres for landsbyen, ikke for tilreisende turister.

Det starter i ellevetiden med prosesjoner. Brorskapet marsjerer gjennom byens gater iført svarte kapper og hatter. Foran de svartkledde linjene løper en maskert colacho og kakker piskeskaftet mot kastanjetter. Skjellsord hagler mot ham fra en skokk ungdommer, som rygger foran ham.

Colacho borracho!

Colacho feo!

Det skal ikke mer enn noen ukvemsord til, så springer han etter dem like ubehersket som det framrykkende brorskapet i bakkant er behersket. Pisken svinges og de messende ungdommene braser inn i husvegger og hverandre.

Når de har blitt pisket til taushet, står resten av landsbybefolkingen for tur. Mødre skjermer om ungene og oldinger krøker seg sammen.

Festdag. Gatespillet skal signalisere at brorskapet representer det gode og djevelen det onde. De som henvender seg til det onde får smake pisken. Men for mange i landsbyen kommer den religiøse betydningen i andre rekke.

– Jeg er ikke spesielt religiøs, sier Carlos Segura Péder.

Han ble hoppet over som barn og har senere latt datteren bli hoppet over. Og han har blitt pisket i en årrekke.

– Dette er først og fremst en festdag der folk som bor og har bodd i Castrillo de Murcia kommer sammen.

Samhold. Etterpå står Amy de la Fuente i en bakgate og beskuer dekorasjonene som pryder de lakenkledde husveggene. California-kvinnen har giftet seg med en mann fra Castrillo de Murcia. Sønnen klynger seg til foten hennes, slik hun for noen år siden klynget seg til hans.

– Alle barna mine har blitt hoppet over. Jeg tror det er viktig at man holder på slike fine og lokale tradisjoner. Det gjør at man kommer sammen og blir kjent. Og at man lærer seg å stole på hverandre.

Hun tror at det lille faremomentet og følelsen av å dele en frykt under ritualet bidrar til dette, selv om frykten statistisk sett er irrasjonell.

– Du glemmer ikke en som har hoppet over babyen din. Og han glemmer ikke deg.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter