Rennafart i bakken!

På toppen av en bratt bakke setter vi oss i en farkost laget for å padle i elver og stryk. Straks skal vi seile ned en norsk li.

– Den som holder seg fast er en kylling, sier Pete Lambert, den engelske guiden vår i galskapen som kalles snørafting.

Kylling? Pyse? Ikke tale om. Jeg skal ikke holde meg fast. Armene rett opp. Det samme gjør de andre passasjerene. Alle blide dansker på vinterferie i Norge.

Kollisjonspute. Hjelm og snøbriller er påbudt. Ellers er det sparsommelig med trygghetsutstyr. Ingen sikkerhetsbelter eller støtfangere, bortsett fra at vi sitter midt i en stor kollisjonspute.

– La meg høre dere skrike, skriker Lambert før han gir gass på snøscooteren som dytter oss utfor.

Han trenger ikke be. Fra flere kommer ropene av seg selv. Andre er stille konsentrert. Nå skjer det. Nå er det for sent å ombestemme seg, for sent å gå av.

Mot avgrunnen. Flåten er pakket inn i presenning for å få størst mulig fart. Farten vår vil være 80 kilometer i timen, har vi blitt fortalt. 100 kilometer i timen er målt på det høyeste.

Pulsen øker. Farten øker. Det buldrer i bakken. I ett sekund svever vi i lufta før vi humper videre. Åtte personer i en gigantisk gummibåt mot avgrunnen.

I det vi farer 400 meter ned bakken, minner jeg meg selv på hva arrangøren har sagt: Det har aldri skjedd ulykker her. Og de har holdt på i mer enn ti år. Godt å vite. Men det hjelper ikke på magasuget.

Rafteflåten slingrer nedover den store snørenna som er laget til formålet. I det farten blir mindre, dunker båten hardt borti veggen på høyre side. Vi velter! Nei, vi gjør visst ikke det. Flåten retter seg opp, og vi glir sakte opp en slak bakke før vi stopper. Litt skjelven av moroa, ok, men det blir man i berg-og-dalbane også. Dette er mer en fra-berg-ned-dal-bane.

Utvider. Norske alpinanlegg utvider tilbudet for å trekke til seg turister. Ifølge Andreas Rødven i Alpinanleggenes Landsforening, bygger de ut forsiktig og begrenset fordi anbefalingene for å gjøre det sikkert krever egne bakker og løyper. Da er det ikke alltid så mye penger å hente. Men på Beitostølen tjener arrangører penger.

– Flere og flere benytter seg av disse tilbudene, sier Tor Håvard Kolbu, daglig leder ved Beitostølen Aktiv og Skiskole.

– Folk kommer for opplevelser og vil ha en aktiv ferie. Snørafting og airboard er populære aktiviteter for grupper og familier som vil gjøre noe sammen, sier han og forsikrer at alle aktiviteter er godkjent av forsikringsselskaper.

Kjelkebakke. Si rattkjelke og de fleste tenker på den spinkle farkosten far skrur sammen til smårollingen på julaften, men som mor ikke tør kjøre. Glem det. I egen kjelkebakke kan du kjøre kraftige, stødige kjelker som dras opp bakken i tallerkenheis.

– Første mann ned, roper fotograf Berge og tror at tjuvstarten skal lønne seg.

Men vekt og alder teller mer enn ungdoms styrke. Det går tregt øverst i de slake partiene. Når det etter hvert blir brattere, og vi får fart inn i doserte kurver, øker også moroa. For stor fart inn i svingene og hard ratting fører til at vi skrenser på nysnøen og mister fart. Egen bakke bare for kjelkekjøring gjør at man ikke kjører på uvedkommende.

Snøsykkel. – Hvor er bremsen? spør fotograf Berge når han stiger på snøsykkelen for første gang. Svar: Snøsykler har ikke bremser. Du må bremse med bena, eller skrense. Doningen har du lov til å kjøre i de slakeste bakkene. Sitter du på setet og kjører rett ned, er det nesten som å kjøre rattkjelke. Mer moro er det å prøve teknikken med å kante skiene slik man kjører alpint. Men det skjer motsatt av hva man gjør på ski. Her lener man seg ikke inn i bakken, men ut, for å svinge. Allerede på andre tur forstår jeg mer, men det tar tid å beherske en snøsykkel.

Airboard. Aking blir aldri det samme etter å ha kjørt airboard. Enkelt sagt aker du på en luftpute med hodet først mens du holder deg i et håndtak på hver side. Styrer gjør du ved å legge kroppstyngden i den retningen du vil svinge. Det er ikke lett. Men brettputa er behagelig å ligge på. Så behagelig at jeg ikke oppdager hvor fort det går. Heldigvis er det enkelt å bremse – rett og slett ved å skyve kroppen bak og utenfor brettet.

Sjovt. Danskene tar tur etter tur i snøraftingsrenna.

– Ah, det var riktig sjovt. Virkelig sug i magen, stønner Kalle Buchmann (11) fra Kvistgård i Danmark etter å ha kjørt første tur:

– Jeg skal helt sikkert kjøre èn gang til.

Ikke bare én gang. Mange ganger blir det på den unge dansken og vennene.

Nå kommer de ned bakken – baklengs. Skrikene er høyere. Farten er større. Moroa er større.

– Det var rett merkelig. Jeg så ikke når humpene kom og tenkte «jeg vil ikke dø, jeg vil ikke dø», sier Kalle Buchmann og gliser.

En jente er litt forskrekket og må komme til hektene ved bålet inne i lavvoen som står i målområdet. Men hun har en historie å fortelle. Om en aketur av de sjeldne i de norske bjerge.