Rådvill menighet

Sist uke svarte jeg på et brev fra en kvinne som skrev om det å leve med noen som utad viser seg som flotte ressurspersoner i menigheter, men som bak fasaden er vanskelige og farlige å leve sammen med.

På Verdidebatt kommenteres det blant annet:

«Vedkommende som skriver innledningsvis, skriver noe meget viktig i dette jeg siterer her: ‘Mange av disse med personlighetsforstyrrelser er ressurspersoner som skaper action i menighetene, lederne har nytte av dem. Og lederne gir disse alibi, tar dem under sine vinger.’

Du, Breda, gir et veldig greit svar, på generelt grunnlag, men berører ikke nettopp dette siterte i noen grad.

Jeg får inntrykk av at det er nettopp det å berøre denne delen av problematikken, denne kvinnen etterlyser spesielt. Kanskje fordi denne delen av det er så ekstra tabubelagt. Kristne skal ikke være slik at de skader sine kjære. Og derfor dysses det vel ofte ned når noen påstår at de likevel gjør nettopp det. Man ønsker ikke å tro det og langt mindre forholde seg til det. Særlig kan det være et stort problem å ta det opp hvis vedkommende er: en ressursperson i menigheten, som ledere holder sine beskyttende vinger over. En person som for alle andre enn de nærmeste fremstår som et hedersmenneske. Er det ikke da også ekstra skambelagt å bryte med en slik person? Og særlig for en kristen, som helst ikke skal se på skilsmisse som et alternativ? Direkte fysisk vold, er kanskje godtatt som grunn, til en viss grad, men den psykiske volden, er det mindre aksept for, vil jeg tro.

Jeg synes det ville være nyttig om trådstarter kunne si litt om hvordan menigheter bør håndtere slik problematikk. Kan man tillate seg å bare støtte den parten som man har mest nytte av? Hvordan kan man tilstrebe en mer rettferdig håndtering?»

Uakseptabelt. En annen kommentar er kritisk i forhold til at hun syns jeg fremstiller mennesker som har fått diagnose personlighetsforstyrrelse svært negativt. Min intensjon er overhode ikke å nedvurdere eller marginalisere mennesker som lever med virkningen av selv å ha blitt utsatt for overgrep, fysisk eller psykisk vold, vanskjøtsel og omsorgssvikt. Alle har rett på å bli behandlet med respekt og gis tilbud om adekvat hjelp.

Trakassering, trusler og vold er uakseptable handlinger som utøver må ta ansvar for.

Det jeg ønsket å fremme, er at handlinger mot andre som er voldelige i betydningen truende, nedbrytende og farlige både fysisk, psykisk, materielt, seksuelt, er uakseptabelt uansett om den som utfører dem selv har opplevd noe lignende i sin egen oppvekst. Vold er skadelig både for den som utsettes for det direkte og indirekte (gjelder ofte barna i familien) og for utøveren selv. Den som bruker vold mot andre må selv ta ansvar for sine egne handlinger og bringe truslene og volden til opphør. Dersom vedkommende ikke tar et slikt ansvar og viser innsikt i sine egne handlinger, må de som utsettes for volden beskyttes. Beskyttelse får de da i slike situasjoner primært ved å trekke seg bort fra den som utøver vold.

Jeg blir bedt om å si mer om hvordan menigheter skal håndtere at frontpersoner i menigheten viser en flott fasade, men hvor partner eller barn beskriver hjemmet som et utrygt sted å være på grunn av den samme personens væremåte, og flere viktige aspekter kommer fram i verdidebatt-innlegget.

Dilemma. Menigheters dilemmaer er flere. De kan syns det er svært vanskelig å tro og forstå at noen kan vise så forskjellige ansikter ute og hjemme. Det kan være vanskelig å ta stilling, lytte til den ene part og tro på dennes historie. Når sant skal sies virker han mer tillitsvekkende enn henne, kan noen tenke. Mange kvinner – og menn, har gjennom historien ikke blitt trodd når de forteller sine historier om vold og overgrep. Hvis du utsettes for vold over tid blir ditt selvbilde gradvis brutt ned, du mister troen på deg selv, på dine egne vurderinger, på at du har noen egenverdi. Egne tanker, følelser og handlinger retter seg i stor grad inn mot den andres behov. Og mange ser jo også selv den andres flotte handlinger og væremåte i menighet og offentlighet og syns det er bra og godt for menigheten. I noen familier er volden toveis – begge kan true og trakassere den andre.

Samtaler. Menigheter kan bli handlingslammet når slikt kommer fram. Noen føler seg bundet av sin egen taushetsplikt. Andre føler seg svært usikre på om og hvordan de eventuelt kan ta dette opp med den det gjelder. Og hvem skal ta det opp hvis den det gjelder er lederen i menigheten? Og hvis noen tar det opp kan de ofte bli møtt med bagatellisering og bortforklaring av det som skjer. Å dømme uskyldige er ikke bra heller.

En klok menighetsleder som har trygghet og mandat fra dem det gjelder kan invitere personene og paret til samtaler og peke nettopp på at trusler og vold må opphøre. Det er viktig å sjekke om det er sannsynlig risiko for at presset på den ene om vil øke etter en slik samtale, da det er mye som står på spill. Vold er kriminelle handlinger. En avsløring kan eskalere truslene og den fysiske volden med press på å ikke si noe mer. Sikkerhet er første prioritet. Kjenner man seg usikker på slike samtaler, kan paret eller den som har fortalt om volden oppfordres til å kontakte familievernet eller andre som arbeider med denne typen problematikk.

Profesjonell hjelp bør gis av andre enn de som skal ta organisasjonsmessig ansvar for situasjonen. Man kan komme i dobbeltrolle som sjelesørger, arbeidsgiver og leder. Det blir et personalspørsmål hvis vedkommende er ansatt. Frivillig arbeid bør avsluttes. Søk råd fra fagfolk og bispedømmekontor/organisasjonsledelse.

Jeg fastholder at menigheter og menighetsledere må stå for og formidle en klar holdning om at trusler, trakassering og at alle typer vold er uakseptabelt uansett hvem den rettes mot eller kommer fra, og 
uansett hvorfor det skjer. 
Menigheter kan ikke la personer som er involvert i voldelige handlingsmønstre få fortsette å være ledere for barn, unge og voksne.