Prest på rens

Denne artikkelen ble først publisert 26. april 2014.

Tre dager i uken sitter Karsten Isachsen ved dialysemaskinen på Hallingdal sjukestugu i Ål og får renset blodet. Da han ble spurt om Min tro-intervju, kom han til at det kunne være en bra setting for å snakke om troen.

Stemmen er rusten som om han var morgentrøtt, men replikkene tyder på at han er høyst våken.

– Forskjellen på deg og meg er at nyrene mine står utpå gulvet her, sier Isachsen.

I løpet av de fire timene han sitter her, går 60 liter blod gjennom maskinen. I en menneskekropp er det rundt seks liter blod. Mens han sitter i stolen, er blodet utenfor kroppen ti ganger og blir renset og tilsatt ting han har godt av. Han kaller det en god fase av livet.

– Det skjer noe alvorlig. Det går an å møte dette på en god måte. Jeg er i forbausende godt humør, og har vært det hele tiden. Jeg er ikke deprimert. Det er jeg for dum til, sier han med glimt i øyet.

LES OGSÅ: På Karsten Isachsens bursdagskake står det: 'Tjukken er 70'

Renset. Isachsen sitter i en stol ved vinduet der lyset kommer inn. Langs veggen bak går en list med uttak for ledninger og utstyr, og ved siden står den blå kassen med lys og ledninger som årene hans er koblet til. Dialysemaskinen surrer og går. Jevnt og trutt høres et lite knepp.

I fire måneder nå har han reist fra fjellgården ved Geilo og hit til Ål for å få dialyse. For 20 år siden, da han var 50, fikk han konstatert diabetes, og har etter eget utsagn ikke vært kjempeflink. I løpet av få måneder i fjor falt nyrefunksjonen til 5
 prosent.

– Da var det full krise. At denne maskinen er oppfunnet, er ganske fantastisk. Den fantes ikke for 40 år siden. Man transplanterte ikke nyrer til folk over 60. Jeg hadde vært død som en sild da. Så jeg har vært heldig med timingen, sier 70-åringen.

En halv time før intervjuet kom det en telefon. Tre sykehus mener at han er klar for transplantasjon. Nå mangler bare den endelige aksepten fra Rikshospitalet.

– Så det er en stor dag, sier Karsten Isachsen.

Stemmen brister.

Et fyrlys. Denne våren har han skrevet en artikkel med overskriften «Reiseklar». Konkret betyr det at bagen framover står pakket og klar hjemme. Kommer det telefon fra Rikshospitalet om at de har en nyre til ham, må han reise i løpet av et kvarter. Men Karsten Isachsen skriver at han har vært reiseklar hele livet. I den siste boka forteller han hvilke ord som skal være på leppene når avskjedstimen nærmer seg: «Midt i nattens mørke blinker som et fyrlys Jesu navn!»

– Når begynte dette med deg og Jesus?

– Det må du spørre ham om, for det kommer ikke herfra. Jeg har ikke skjønt, men det er en som skjønner meg. Subjektet er der, objektet er her. Det er veldig viktig for meg.

– Hva er det ved den kristne troen som gjør at du har holdt fast ved den?

– Noe av det jeg liker best, er at den er usentimental. Det knytter seg mye følelser til troen, men den er ikke bygget på følelser. Juleevangeliet åpner med ordene «Factum est ...». «Og det skjedde ...». Når det gjelder påsken, tror jeg at alt har skjedd. At han ble tatt og klistret opp på korset. Jeg synes det er så troverdig, at jeg opplever ikke at mitt intellekt står og slåss mot evangeliet. Jeg tror det skjedde sånn som det står.

– Hva har fått deg til å tvile?

– Jeg har ikke tvilt på evangeliet og Jesus, men jeg har tvilt på meg selv, på verdiene vi har i vår kristelige sammenheng her i landet, og hva vi sier er viktig og ikke viktig. De som rangerer homofilt samliv foran jordens undergang, tredje verdenskrig og smelting på polene, de er på bærtur.

Mindretallsgruppe. På morgenen før han dro fikk han en e-post. Den inneholdt en fargeskala fra illrødt til mindre sterke farger.

– Den fremstilte det verste som kunne skje. Nummer én var at homofile får gifte seg. Nummer to var at jorden går under. Nummer tre var at russerne kommer nærmere grensen vår, og nummer fire var at isen på polene våre smelter. Det synes jeg satte det hele i perspektiv. For noen er homofilt samliv en bagatell. For andre er det jordens undergang.

Isachsen hadde gjerne sett at han ble invitert til Kirkemøtet før påske for å holde innlegg. I vinter holdt han foredrag på Geilo for prester og biskoper om homofili. Han hadde forberedt seg godt. I januar ble en forkortet versjon trykket i Vårt Land. Innlegget er nå lest av over 36.000 på verdidebatt.no. I et intervju sa han at kirken må be de homofile om tilgivelse. Isachsen ble oppringt av Dagsrevyen som fikk ham til studio for å utdype. Han fikk så mye respons som han aldri har fått.

For Isachsen var det TV-serien «Tørk aldri tårer uten hansker» av Jonas Gardell som gjorde utslaget.

– Den gjorde et veldig inntrykk, og vekket til live noe jeg opplevde som ung prest i slutten av tyveårene. Da kjente jeg tre gutter rundt 19-20 år som tok livet sitt fordi de ikke klarte å leve med skammen. Og den skammen var det kirken som påførte dem.

Isachsen glemmer heller aldri en 18-åring som var på fjellgården i Skurdalen og som var speiderleder. Han slet. Et par måneder etter oppholdet skrev Isachsen et brev for å tilby hjelp. Han skjønte at problemene handlet om homofili. Før brevet ble postlagt, stod dødsannonsen i Aftenposten. 18-åringen hadde tatt livet sitt.

– Det var voldsomt. Det skremmende er at det ikke har kostet kirken en centimeter at unge homofile tok livet sitt. Jeg har aldri sett noen fra kirken gå ut og si at det var ille at det skulle gå så langt. Det har ikke slått inn i det hele tatt som argument. Men å ta livet sitt, er alvorlig.

Isachsen synes at det er positivt at Den norske kirke nå diskuterer homofili.

– På 50-, 60-, og 70-tallet var det kun én ting å si om homofili, og det var at det var synd. Men homofili er ikke synd. De tilhører en mindretallsgruppe og det er greit nok altså. Men kirken har tatt fra dem menneskeverdet og likeverdet. Den synd kirken har gjort der, er mye større enn de homofile har gjort.

Da han var nyutdannet prest på midten av 1970-tallet ble Isachsen spurt om å holde preken på en solidaritetsgudstjeneste for homofile. Han ble advart om at det ville være å akseptere homofili.

– Jeg svarte ja uten å nøle. Den kvelden mistet jeg halvparten av norske prekestoler for resten av livet. Og jeg visste det.

Livsglede. Han bestemte seg fra starten som prest at han først og fremst ville være prest for dem som er langt unna. Han opplever at han har lykkes med det.

– Det vakreste minnet jeg har i så måte, er en konfirmant. Hun stilte meg et spørsmål, og sa: «Hvordan kan jeg bli en kristen når jeg ikke vil?» En annen sa: «Tror du Gud vet at jeg ikke tror på ham?» Da rører det seg mye. Da har man lyktes med å hviske dem noe i øret. For det er vidunderlige spørsmål.

Isachsen avbryter, lener seg litt fram:

– Snakk litt høyere, for maskinen bråker, skjønner du.

Han har gitt ut 35 bøker og reist rundt i hele Norge og holdt over 4.500 foredrag, og har fått mange til å le. Mange forbinder ham med livsglede, som også har tema for bøker og foredrag.

– Hvor tar du det fra?

– Jeg har sittet på morgenen og tenkt litt, for dette intervjuet er i serien «Min tro», er det ikke? Jeg har overskriften klar, hvis du vil bruke den.

Han stopper opp og stemmen grøter seg til.

– Jeg blir rørt av det ... Svaret på spørsmålet ditt er: «Jeg har en tro som vet hvem jeg er og hvor jeg skal». Det er setningen. Troen er ikke noe jeg har. Men jeg har en tro som vet hvem jeg er. Jeg vet ikke alt mulig. Men troen i meg vet hvem jeg er og hvor jeg skal, og det gir en veldig trygghet. Det gjør at humøret er stabilt og godt.

Viktige samtaler. Egentlig skulle boka som kom for to år siden, Underveis til Guds evige sommerdag, bli den siste. Men nå skriver han på ny bok igjen. Den skal hete: Jeg vil heller dampe enn støve.

– Det viktigste i livet er ikke å være korrekt, men et levende menneske. I den boka tar jeg opp homofilispørsmålet i full bredde, og abortspørsmålet.

– Tror du at det er der problemet ligger for mange, at vi så gjerne vil være perfekte?

– Det er vel dessverre noe kristendommen i norsk utgave har lagt ned i oss, at det nytter ikke å stille opp som noe annet enn fullkommen. Det har vært kolossalt ødeleggende. Jeg har som hovedbudskap i min forkynnelse de senere årene: «Du skal ikke skamme deg over at du er et menneske, og du skal ikke skamme deg over at du er det mennesket du er». Det tror jeg er helt på linje med den holdningen jeg møter hos Jesus.

'Kom!'. – Hva slags rolle har Bibelen hatt for deg?

– Nå har jeg ikke lest Bibelen ennå. Jeg er vel en av de få prester som ikke har lest Bibelen. Jeg vil spare noe til alderdommen, så jeg har flere veldig gode kapitler på vent.

Isachsen sier at han kan være opptatt av et enkelt skriftord i månedsvis.

– De tingene som Bibelen har gitt meg og som har vært helt skjellsettende, er fortsatt det. Jeg finner svære verdier i Bibelen som har en eventyrlig berøringsflate med mitt liv i år 2014. Men jeg klarer ikke store porsjoner! Jeg er overveldet av det lille jeg har lest.

Isachsen mener at det viktigste er det Jesus sa.

– Hovedsaken for meg av det Jesus sa, det er: «Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile». Det er hele pakka for hver eneste en av oss.

Stemmen brister, og dialysemaskinen bryter inn med en intens pipelyd. En av sykepleierne kommer straks.

– Nå rørte jeg på hånda, og nå kommer hun for å kjefte på meg. Hun hjelper meg ikke, men hun kjefter på meg. Sånn er det her, sier han.

Sykepleieren smiler, hun er vant til pasientens muntre replikker. Få øyeblikk etter er alt på plass.

– Hvem av oss er det som ikke strever, med et eller annet? Jesus har altså sagt: Kom til meg alle dere som strever, og jeg vil gi dere kjeft, ifølge Den norske kirke. Så for eksempel de homofile får den kjeften de skal, for det har Jesus sagt. Men kanskje de har lest litt feil? Kanskje var det ikke det han sa?

Soloppgang. For første gang på 40 år holdt Karsten Isachsen ingen preken i påska. Med transplantasjonen i hovedrollen ble det en annerledes påske.

– Det fantastiske er at når jeg er transplantert, virker nyren allerede dagen etter. Da får jeg livet mitt tilbake.

Han mener at oppstandelsen er grensesprengende.

– Oppstandelsen har gitt meg Jesus i mitt liv i dag. Den forteller meg at det Jesus sa, det gjorde han også.

Det som venter etter døden, er en viktig del av troen hans.

– Jeg tror ikke vi er underveis til en solnedgang, men til en soloppgang.

Til spørsmålet hva som er meningen med livet, tar han en lang tenkepause. Men så kommer det:

– Meningen med livet er noe av det vanskeligste av alt, og det er å bli elsket. De som blir elsket, overlever alt og gleder seg over livet. Det er vanskelig å elske mennesker, men det er enda vanskeligere å bli elsket. Men vi må la noen elske oss.

– Hvorfor er det vanskelig å bli elsket?

– Å, du blir forsvarsløs. Det er vel det vanskeligste. Det er ikke lett å slå fra seg når man blir elsket.