Pinnekjøtt, så klart

Hjemme hos meg merker jeg i disse dager at det begynner å sitre barnlig forventningsfullt i kroppen til han jeg er gift med. Det er han som er ivrigst med å komme seg på loftet og hente fram adventsstaker og røkelse, han som ivrer for å dra i skogen og hente det lille treet som lyser opp gårdsplassen gjennom hele adventstiden. Han som snakker varmest om lukten av jul og som snakker om lutefisk og ribbe med vann i munnen. Han som sier han gleder seg til å se barnebarn i yr forventning. Som gleder seg til julegudstjeneste med fullsatt kirke. Det er en glede som smitter.

Tradisjonene er viktige. Det vi alltid har hatt i huset i advent og jul – som vi tar fram hvert eneste år – er verdifulle. Juleforberedelser med husvask, sølvpuss, matlaging og kakebaking. Julegaveinnkjøp og julekortskriving. Familie- og venneselskaper med huset fullt og rolige dager med avslapning og trivelig fellesskap.

Gammel og best. Min kjære lager øllake til juleskinka. Det er en gammel og «hemmelig» oppskrift fra min familie, som vi lager på samme måte år etter år – og som alle gjester elsker. Men så sier min kjære plutselig at laken ikke trenger å kokes! Uhørt! Det må bortimot vitenskapelige bevis til før jeg syns det er aktuelt å ha tillit til det. Og han går sporenstreks på nettet og finner at det er helt i orden å droppe kokingen av laken. Hm, tenker jeg, kan du ikke bare gjøre som vi alltid har gjort det?

De senere årene har min kjære spurt om vi trenger å bake noe særlig med småkaker, vi spiser dem ikke opp likevel. Egentlig vil jeg ikke høre på det øret. Jeg har bakt mange slag småkaker hver jul siden jeg var liten jente. Småkakefatet skal være breddfullt. Det er jo godt med krumkaker med krem til kaffen i februar også. Jeg kan gjerne fornye meg på kakebakingsfronten, men småkaker hører med. Tiden er imidlertid en utfordring. I det stille jenker jeg på mine egne krav og forventninger. Det blir jul uansett, sier jeg.

Ulike ønsker. Når parforholdet var nytt og vi skulle etablere våre egne tradisjoner, var vi heldige. Vi kom fra ganske lik familiebakgrunn med mange av de samme verdier og tradisjoner knyttet til advent og jul. Vi kunne beholde mye av det vi hadde vokst opp med i egne familier og tilpasse det til vårt felles hjem. Det betyr selvfølgelig ikke at vi ikke tenker forskjellig om ting og har ulike ønsker. Men vi har sluppet de store diskusjonene om ribbe eller pinnekjøtt på julaften.

Alle som etablerer seg i et parforhold må hele tiden forholde seg til hverandres kulturbakgrunn i mange av livets hverdager og festdager. «Slik gjør vi det i vår familie» er et utsagn som det tar lang tid å få et felles eierforhold til. Det er mange som aldri helt «flytter hjemmefra» og fortsetter å snakke om «vår familie» som den familien han eller hun vokste opp i og ikke den familien de nå er del av – selv om den nye familien kanskje ble etablert for 20 år siden. Det vi fikk med oss som barn av opplevelser og tradisjoner sitter godt i ryggmargen.

God relasjonsinvestering. Det er en god investering i relasjonen mellom dere som par og familien deres hvis dere klarer å skape deres egne hyggelige tradisjoner. Det innebærer at dere så tidlig som mulig bør snakke om og bli enige om hva dere setter pris på hver for dere, og sammen. I perspektivet av likeverd og likestilling som de fleste par i dag vektlegger, vil det være lite smart at den ene kjører fram sine prioriteringer uten videre. Det kan skape frustrasjon og en følelse av å ikke bli respektert.

Alle forandrer seg i løpet av et liv. Det som var viktig for deg på et tidspunkt er ikke så viktig lenger, eller det er andre ting som kommer sterkere fram. Plutselig kan man kanskje også si til den andre at «nå har vi gjort det på din måte i 15 år – nå syns jeg vi kan gjøre det på min» og det er helt greit. Eller vi vil endre på det hele. Å tåle og respektere hverandres og egne forandringer er en viktig del av utviklingen av parforholdet og kulturen i deres egen familie.

Ta først og fremst hensyn til dere selv, barna og hverandre. Skap deres egne familietradisjoner og familiekultur. Så blir det også helt sikkert rom for de verdifulle treffene med foreldre, søsken og andre slektninger – men på deres egen families premisser.