Overgrep mot unge skjer daglig

Denne uken har jeg vært sammen med en gjeng flotte ungdommer som deltar i konfirmasjonsforberedelser i menigheten de tilhører. De skal lage en forestilling og jeg hjelper presten med koret som består av konfirmanter: Flotte, vakre, usikre, tøffe, flinke, frustrerte, beskjedne, verdensmestere, motvillige og samarbeidsorienterte tenåringer. Det er fantastisk å følge ungdommene, fra forsiktig famling til mestring og glede i en rolle og posisjon få av dem har vært i tidligere. De støtter seg selvfølgelig mest til hverandre, men de ser også opp til lederne – for ting de sier og gjør. Det gjør godt, men kan samtidig være litt skummelt å få oppgaver og tillit fra lederne.

Grenser. Det er så utrolig viktig at ingen ledere tråkker over grenser for hva som passer seg overfor barn og unge. Men den siste tidens hendelser og medfølgende oppslag i media har dessverre igjen aktualisert temaet vold i nære relasjoner.

Vi ville så gjerne vært foruten påminnelsen om hvor fælt det er med slike saker. Fordi vi ikke orker tanken på hva den voksne har tillatt seg å gjøre mot barnet eller den unge og fordi det er grusomt å tenke seg hva barnet eller den unge har opplevd. Vi kan forestille oss hvordan vi selv hadde reagert hvis vårt eget barn skulle oppleve noe slikt. Og noen tenker på hvordan det ville vært å bli anklaget for et slikt alvorlig lovbrudd uten å ha gjort det. Det er mange grunner til at vi helst ikke vil tenke på dette.

Daglig. Vold i nære relasjoner skjer daglig. Barn opplever stadig at deres intimitetsgrenser overskrides, at de blir truet, tvunget og lurt inn i hendelser og handlinger som de ikke skulle vært utsatt for. At de blir vitne til at krenkelser skjer med dem selv og med andre i nær familie.

Dette handler ikke bare om de som i utgangspunktet lever i risikoutsatte miljøer og som mange slik sett kan distansere seg fra og tenke: – Dette angår heldigvis ikke meg.

Det handler også om alle de flotte, sterke, sunne barna og ungdommene som har tillit til sine nærmeste i barnehage, skole, hjem og fritid. Om de som utsettes for misbruk av tillit, misbruk av barnets trygge sone, misbruk av nærhet og intimitet, misbruk av roller, misbruk av makt.

Voksnes ansvar. Det er den enkelte voksnes ansvar, men det er også et stort ansvar for oss som samfunn. Hvordan vi ser barn og unge i sin hverdag, være våkne og lydhøre for dem i deres liv. Hvordan vi formidler holdninger og verdier i hjem, skole, menighet, organisasjoner, klubber og lag. Det skal være trygt å la våre barn delta i lag og foreninger! Vi må aldri glemme hvor mye makt som ligger i den asymmetriske relasjonen som er mellom en lærer og en elev, en leder og en deltaker i en organisasjon, eller en far og sønn. Den voksne tillitspersonen må forstå dette.

Hemmelighet. Jeg har i løpet av mitt yrkesliv snakket med for mange som forteller om en oppvekst med misbruk og overgrep og ikke kunne formidle det til noen. Det var en hemmelighet som de ikke kunne avsløre. Som selv følte skam og skyld for det de hadde opplevd. De fikk ikke sitt eget selvbilde til å stemme når de tenkte at de hadde latt slike ting skje uten å klare å stoppe det. Slike hendelser har innebygget i seg at de forblir hemmelige, skammelige, tabubelagte og fylt med skyld for den som utsettes for volden.

Trusler. Det er ofte kriminelle handlinger, noe som gjør at misbrukeren og voldsutøveren som regel blir svært sterk i å kreve at det ikke må snakkes om. Ofte følger det trusler med: «Hvis du sier noe til mamma eller andre om dette kan vi ikke være familie lenger, da kan jeg komme i fengsel og hvem skal ta vare på dere da?» Disse truslene trenger nesten ikke å bli uttalt, den unge har gjerne selv tenkt på det: «Jeg føler at dette er galt, men jeg kan jo ikke fortelle det til noen, jeg har selv vært med på det, og hvis jeg sier noe vil ikke mannen som jeg også ser opp til, kunne jobbe som lærer lenger.» Eller som prest, ungdomsleder, trener, terapeut. Den unge kan tenke at karrieren blir ødelagt for utøveren, at de ikke ønsker å ha ansvaret eller skylden for at personen risikerer fengsel, fordømmelse, ødelagte familier, menigheter, idrettslag, osv.

Konsekvensanalyse. Både barn og unge vurderer raskt konsekvensene av sine mulige handlinger og mange har følt at prisen har vært for høy ved å fortelle om det de har opplevd. Mange har fortalt til en annen lærer eller tillitsperson, men har blitt skuffet over hvordan det ble forvaltet eller har opplevd at alt ble mye verre når de fortalte og at ingenting hjalp. Truslene om taushet eller straff økte, og ingenting skjedde, bortsett fra økt kontroll fra gjerningsmannen eller kvinnen. Både kvinner og menn misbruker makt på denne måten og både gutter og jenter opplever det fra sine nærmeste.

Når hendelser kommer fram i dagen, slik det har gjort i den senere tid, opplever vi det som forferdelig. Men det er så utrolig viktig at historiene blir kjent slik at vår individuelle og kollektive samvittighet blir utfordret. Vi må ta stilling. De politiske partiene må ta stilling og handle riktig når overgrep i egne rekker avsløres. Vi utfordres som individer og samfunn på hvilke verdier vi setter høyest. Er det respekt for menneskets rettigheter til å ikke bli krenket og ikke bli utsatt for vold og overgrep som er viktigst for oss, eller er det beskyttelse av ansette personer?

FN’s barnekonvensjon er krystallklar: «Staten skal beskytte barnet mot fysisk eller psykisk mishandling, forsømmelse eller utnyttelse fra foreldre og andre omsorgspersoner.»

Derfor har det vært bra å se hvordan oppmerksomheten nå har vært rettet mot beskyttelse av den som har vært utsatt for volden, tillit til hans eller hennes fortelling og klar fordømmelse av grenseoverskridende handlinger mot barn og unge.