Nyheter

Mistet alt på et øyeblikk

Og det er Gerd Fleischer sjeleglad for.

Det blonde håret ligger som en glorie rundt hodet. Gerd Fleischer ler, klemmer. Knikser litt i knærne, for å nå ned til de hun skal omfavne: Den greske sangeren Demis Roussos, Gudfaren-forfatteren Mario Puzo, ja, selv fotballegenden Pelé, forsvinner liksom litt i skyggen av den høyreiste blondinen på bildene.

– Alle sier jeg har hatt et så spennende liv, men jeg synes ikke det. Det har vært ganske ordinært, smiler hun og flytter blikket fra minnene på bilde­veggen til utsikten fra stuevinduet hjemme på 
Simensbråten i Oslo.

For de fleste er Gerd Fleischer best kjent for sitt arbeid med å gi flyktninger og innvandrere som kommer til Norge en best mulig start. Men for henne har det ikke alltid vært en selvfølge å ha et hjem. Med stempelet «tyskerunge» klistret til panna, rømte hun hjemmefra og la ut i verden allerede som 14-åring. I England jobbet hun som au pair, før hun begynte på universitetet i Paris og jobbet som privatlærer og guide ved et kjøpesenter. På en konsert i L’Olympia ble hun så betatt av musikken til en meksikansk gitartrio at hun bestilte enveisbillett til Mexico. Der studerte hun spansk og litteratur, og begynte etter hvert som gravejournalist og forlegger. Hun ga ut flere regimekritiske bøker og hadde en omgangskrets som talte store deler av den kulturelle eliten.

– Hva vet du nå som du gjerne skulle ha visst da du var ung?

– At alder gir sikkerhet, og noen ganger innsikt. Livet er en god lærer. Tryggheten på meg selv kom sent i livet. Gjennom jobben har jeg ofte måttet stå frem i media, da har jeg tatt på meg en arbeidsmaske. Inni meg har jeg vært usikker og sjenert. Jeg fant ikke tryggheten før jeg var over 40. Det er så mange som er redd for alder, men alder har en enorm verdi. Du aksepterer hvem du selv er. I tillegg kan en gammel dame tillate seg mye mer enn en 20-åring. Det nyter jeg godt av. Jeg sier akkurat hva jeg mener og er dessverre ikke alltid veldig diplomatisk. Når jeg brenner for noe og er engasjert, tråkker jeg sikkert mange på tærne. Jeg har nok mange gode fiender der ute, som jeg har vunnet opp gjennom årene.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Mistet alt

– Hvilken hendelse har formet deg mest?

– Noe jeg har lært veldig av, er å miste alt. Vi har så masse ting rundt oss. Da jeg ble deportert fra Mexico etter å ha gitt ut 
bøker regimet ikke likte, mistet jeg absolutt alt på et øyeblikk. Det eneste jeg hadde var sandalene jeg gikk i og en liten veske med en dollar i. I 13 år hadde jeg hatt livet mitt der, jeg var 36 år og kom tilbake til Norge uten noe. Det lærte meg at det er mulig å få det til, selv om man blir slått tilbake til under null. Og at sunt sinne er veldig bra. Det må man ha for å overleve. Man må bare lære seg å kanalisere sinnet og bruke det positivt, ellers eter det deg opp.

– Hva gjør det med en å måtte 
starte under null?

– Hvis man ikke gir opp og bøyer hodet, blir man sterkere. Man blir ganske realistisk og tror ikke på eventyr. Hvis man skal oppnå noe, vet man hva det koster og hvor mye man må kjempe. Ingenting er gratis. Med en norsk-samisk mor og tysk okkupasjonssoldat som far, begynte jeg barndommen min under null. På skolen fikk jeg vite at det var noe basisk galt med blodet mitt. Det gjorde meg til en stri og sta unge. Jeg ser at pene borgere som har hatt det bra økonomisk og sosialt hele l­ivet, blir slått helt ned i støvlene hvis det da kommer en ubehagelig hendelse når de er i 40-50 årene. Sånne som meg vet at livet er tøft.

– Hva er du mest stolt over å ha gjort?

– Stolthet er en farlig følelse. Det kan så lett tippe over i noe som ikke er pent. «Glad for» er et bedre ord. Jeg er glad for at jeg har klart å holde på en viss verdighet gjennom livet. Det er ikke lite bare det. Til det har jeg trengt sunt sinne, trass og stå-på-mot. Jeg tror mye hukommelse ligger i genene. Samene var nomader, tyskerne marsjerte til de stupte. Jeg elsker å reise, og jeg gir aldri opp.

Faren forlot henne

– Hva gjør man hvis man likevel holder på å gi opp?

– Da jeg var 19 var jeg ganske langt nede da jeg kom til Paris, etter å ha truffet min far for første gang. Far måtte forlate ­Norge i 1945 og siden hørte vi aldri fra ham. Gjennom hele barndommen tenkte jeg «hvis bare far hadde vært her». For meg var han prinsen på den hvite hesten. Da jeg oppsporet ham, fornektet han meg og snakket stygt om min mor. Da sa jeg: «Herr Fleischer, du møter meg neste gang i retten, for du skylder meg 15 år med barne­bidrag». Kvelden 
etter rettssaken oppsøkte han meg og fortalte hvor mye han hadde tenkt på meg. Men jeg var rasende, det var den siste avvisningen jeg ikke tålte. Et lite nervøst sammenbrudd må alle ta seg tid til en gang i livet. Men det må gå over fort. Jeg synes det er vanskelig å gråte over store ting, da blir jeg i stedet sint. Småting. derimot, får jeg tårer i øynene av rett som det er.

– På hvilket område har du skiftet ­mening?

– Det er vanlig at man er rød som ung, for så å bli stadig blåere jo eldre man blir. Jeg er så kjedelig at jeg ikke skifter sånne meninger. Jeg er minst like rød som da jeg var 20 år, selv om jeg er partipolitisk uavhengig. Bordet fanger for de fleste. Man tar sin utdannelse, kommer inn i 
arbeidslivet, gjør karriere. Penger og sosiale goder begynner å bety mer. Det å stå på barrikadene og stadig kjempe for likeverd og like rettigheter, blir man ikke rik av. Jeg har alltid visst at jeg kommer til å være småfattig. Men man kan jo bare spise én middag om dagen. Det eneste man trenger er tak over hodet, penger til en 
bytur en gang i blant, en god flaske vin og en reise i ny og ne.

Glad for å slippe bleier

– Du har hatt åtte fosterbarn. Hva har vært viktigst i barneoppdragelsen?

– Jeg var lenge helt alene i verden. Bodd­ i fjerne land, var student, journalist og forlegger, alltid uten et sikkerhets­nett. Jeg fant aldri den fantastiske mannen jeg kunne tenke meg å dele resten av livet med. Derfor tenkte jeg alltid at jeg ikke kunne gi trygghet til et barn. Det har heller aldri vært noe savn. Kan du tenke deg noe så plagsomt som babyer og bleier. Men så kom alle disse åtte ungene tuslende inn i hjemmet min én etter én, fra alle mulige nasjoner og til sammen fire forskjellige kontinenter. De første seks månedene etter at de kom, måtte man gå på tå hev, forsøke å nå dem, bygge opp tillit og forståelse. I dag inviterer de seg selv på søndagsmiddag og er fortsatt som en familie for meg. Det er uinteressant om man har født dem eller ikke. Jeg var så heldig å få dem da de var over 
bleie­stadiet, samtidig som jeg slapp å gå ni måneder med stor mage.

– Noen var katolikker, andre muslimer, ortodokse og kristne. Jeg så hvor enkelt det er å lære opp barn til toleranse. Derfor er det utilgivelig at foreldre i dag ikke fokuserer på dette. Man må bare forklare at alle er like mye verdt, og gi dem god mat. 
Når de spiser god mat, kan du fortelle dem hva som helst og det går inn. Barn har sterk rett-
ferdighetssans, de forstår så 
mye.

– Hva uroer du deg mest for?

– Vi har mye å uroe oss for. Moder jord er sint på oss. Jeg 
bekymrer meg også for Europa, for hvor vi går. Vi europeere er et ganske aggressivt folkeferd. Det rører seg noen krefter vi kanskje trodde vi hadde overvunnet, men så kommer de i sving igjen. Da tenker jeg på fascisme, diskriminering og overgrep mot utsatte grupper. Det er spesielt farlig i nedgangstider med fattigdom blant europeiske nasjonaliteter. Vi må være på vakt og gjøre alt vi kan for at det ikke utarter. 
Man må begynne med barna. Og europeiske politikere. De må kunne si at alle mennesker er like mye verdt, for så å handle deretter.

Ikke ferdig ennå

– Hva gleder du deg mest over?

– Når noen jeg kjenner forteller at de har klart noe. Jeg har aldri vært misunnelig, og gleder meg over andres suksess. Jeg vet hvor mye innsats som ofte må til. På SEIF jobber jeg mye med ungdom berørt av tvangsekteskap og vold, som må bryte 
med sitt eget nettverk og flytte til et nytt sted på hemmelig adresse. Starte under null. De gangene jeg møter dem igjen og de forteller om utdannelsen de har fått, kjæresten, eller at de har tatt lappen, er jeg glad resten av dagen.

– Hva vil du gjøre før du dør?

– Masse! Jeg har bare besøkt 72 land, kanskje rekker jeg 80 eller 90. Min samboer og jeg er enige om at de siste 50 årene av våre liv skal vi nyte med reiser, opplevelser, kino, byturer. Det er de små tingene som skaper hverdagen og minner for livet. Jeg kan huske en solnedgang for 50 år siden, eller opplevelsen av å gå på ski med nordlys og fullmåne klokken elleve om kvelden. Hvordan hele skogen glitret. Små ting som til sammen blir et sprakende eventyr.

– Hva er egentlig meningen med livet?

– Jeg kan umulig svare på spørsmålet tatt i betraktning alt vi ikke vet. Rommet­ vi 
befinner oss i som er universet, eller­ universene. Om det er liv på andre ­planeter, hvor det begynner eller ender. Vi vet jo egentlig ingenting. Hvis vi tar 
det ut av den store sammenhengen og bort fra makroperspektivet, tror jeg svaret er at vi må skape vår egen mening. Den ­måten jeg har gjort det på er å arbeide for et litt bedre samfunn for alle. Å forsøke å gjøre det 
beste ut av det.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter