Mette Yvonne Larsen: Svake grupper er mine hjertebarn

Kjendisadvokaten tror ikke på et liv etter døden. Det er derfor hun har det så travelt.

Min tro

– Jeg har vært litt nervøs for å treffe deg.

– Rart at du sier det, for jeg forstår ikke at noen trenger å være nervøs. Når jeg en sjelden gang ser meg selv på TV, ser jeg en maske, tøff i trynet. Det blir en måte å kontrollere situasjonen, særlig i terrorsaken. Der hadde jeg mest lyst til å gråte og hyle, lenge. Da var det et bevisst valg, for jeg har ikke lyst til å være en gråtende advokat på TV. Jeg lurer på hva jeg skal gjøre med imaget jeg har fått i det offentlige rom. Kanskje jeg bare skal la det være sånn?

Vanlige folk. Mette Yvonne Larsen snakker lavmælt, ikke slik hun kan fremstå på TV. Som forsvarer i Vågå-saken og som bistandsadvokat i 22. juli-rettssaken har hun gitt mange lydsterke og tydelige kommentarer til mediene. På nettet er det 1,1 millioner treff på hennes navn. Et sukk slipper ut når hun får vite at det er mer enn dobbelt så mange som justisminister Grete Faremo får. Det er prisen for å være kjendisadvokat. Selv bryr hun seg mest om vanlige folk.

– Samfunnets svake grupper er mine hjertebarn. Ordførere er ikke et spesielt nedslagsfelt, men medmennesker som trenger hjelp, de også.

22. juli. Å representere 20 ofre og pårørende etter 22. juli-massakren var hennes livs tyngste jobb. I rettsaken var hun én av tre koordinerende bistandsadvokater. To av døtrene hennes hadde venner som ble drept på Utøya. Hvilke spor har tragedien satt i henne?

– Jeg har blitt ekstremt redd for at noe skal skje med familien min. Jeg møtte jo mange foreldre som hadde mistet det kjæreste de hadde. Fortsatt hender det at jeg våkner og føler at jeg ikke har gjort nok for dem. Jeg har kronisk dårlig samvittighet, for ingenting av det vi gjorde kunne være annet enn et bittelite plaster på et sår som blør fortsatt. Det var forferdelig tøft. Kollegene mine og jeg satt på kontoret og gråt hver dag.

Angrer. – Før rettssaken sa du at det beste kanskje ville vært om han tok sitt eget liv. Hvorfor sa du det?

– Ja, hvorfor sa jeg det? Man skal ikke si slikt, men jeg sa det. Jeg var utrolig bekymret for dem jeg bisto, om de ville tåle belastningen. Klientene mine satt over hele landet, og jeg var redd situasjonen skulle komme ut av kontroll, at jeg ikke skulle klare å favne alle. Så det var et impulsivt utsagn som reflekterte at jeg ikke trodde vi ville klare det, noen av oss. Men det er ikke bra at jeg sa det.

Konfirmanten. – På hvilken måte utfordret saken deg eksistensielt?

– Flere ganger etter 22. juli har jeg tenkt at det flott for dem som tror på noe. Kommer noen av mine barn og sier at de vil være kristne, er det flott. Jeg skulle gjerne trodd selv og hatt en himmel over mitt liv når man opplever noe sånt som terrorangrepet. Men spørsmålene blir for mange fra min side. Det er bra at folk tror på Gud og jeg har stor respekt for det. Jeg tror mange, etter den forferdelige dagen, hadde trøst i troen på at de skulle få se igjen dem som de hadde mistet.

Som konfirmant i Svolvær kirke ble hun med i det kristne ungdomsarbeidet i Lofoten.

– Jeg kommer ikke fra noen troende familie. Men i konfirmanttida så jeg kirken fra innsida. Det var mye bra, men… en del ting gjorde at jeg hadde behov for å ta avstand. Jeg så at kirkens folk ikke alltid var de forbildene de skulle være. Jeg tenkte at dette er ikke noe for meg.

Advokaten snakker langsomt, velger ordene nøye. Hun går ikke i detalj, men sier det hun opplevde var avgjørende for at hun forkastet troen. Flere av dem hun var sammen med i kirken i ungdomstiden er kristne i dag, «gladkristne jeg kjenner fra Nord-Norge».

Stiller spørsmål. – Ville du vært et annet sted i dag om du ikke hadde hatt dine opplevelser med kirken da du var ung?

– Jeg tror nok det.

– Hva skal til for at du får «en himmel over ditt liv»?

– Jeg tror nok noen faktorer er på plass – avstand i tid, positive erfaringer med kirkelige handlinger gjennom dåp og konfirmasjon. Den største hindringen er nok hos meg selv – jeg stiller spørsmål til alt, godtar ikke noe uten at det kan bevises og dokumenteres. Det gjør nok at jeg ikke er skrudd sammen til å holde fast på en tro.

Fadder. Da den yngste datteren ville konfirmeres i kirken og bli døpt, sto fadderne rundt 15-åringen mens hun bøyde seg for å få vann over hodet og bli innlemmet i den kristne menighet. I kirkebenken satt mor glad og fornøyd med datterens standpunkt. Mette Yvonne Larsen er fortsatt medlem av statskirken – og fadder til åtte stykker.

Mette Yvonne Larsen vil se mer nåde i norsk rett i form av mildere straffer. Kjøp papirutgaven her og les hele intervjuet.

Les mer om mer disse temaene:

Kjell Kvamme

Kjell Kvamme

Kjell Kvamme er journalist i Vårt Lands nyhetsavdeling.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro