Nyheter

– Men jeg hadde jo tenkt...

Planen og drømmen gikk i vasken. Skylles du med, eller ser du muligheter i omstilling? spør Steinar Ekvik.

Livet går ikke alltid på skinner.- Hvor mange ganger må vi ikke omstille oss, endre planer og tenke ut nytt? Noen som ikke kom likevel, noe som gikk i stykker eller sykdom som hindret og gjorde at det man opprinnelig hadde planlagt ikke lot seg gjennomføre. Da blir det avgjørende om man har god evne til å omstille seg, eller om man følelsesmessig går rett i kjelleren.

Noen blir værende i en skuffelse lenge. Vi kan bli sittende fast i sinne eller mismot slik at vi ødelegger for en god plan B. Ikke bare timer, men hele dager og uker, i verste fall et helt liv, kan bli redusert og mer eller mindre ødelagt av at vi ikke greier å omstille oss. Mye kan bli ødelagt av at vi ikke makter å bli konstruktive etter en skuffelse.

Alt skulle fungere. Nå fylles båthavnene opp med farkoster som settes på land etter endt sesong. Mens båtene dekkes til og gjøres i stand for vinteren, kommer minnene fra varmere dager. Et av mine minner er fra en forsommerdag. Det var en fredag og jeg skulle ha med meg kollegaene mine ut på båttur som en trivelig stabsavslutning før ferien. Reker var bestilt og hentet, solen skinte som en stor optimist og vinden var perfekt.

Båten var nylig satt på vannet. Et femsifret beløp var betalt til et merkeverksted for at herligheten skulle fungere bare ved å sette nøkkelen i tenningen. I tillegg hadde jeg i fjor fått satt inn et tredje batteri for å ha mer til forbruk når vi lå ute i skjærgården.

Gjengen kom feststemt i lette sommerklær, kortermede skjorter, capser og redningsvester, solkrem på innelomma og mer enn nok av godt humør.

Flate batterier. Nøkkelen ble satt i tenningen sammen med forventningen om at et mildt drønn fra 200 hestekrefter skulle bekrefte at forsommerens vakreste eventyr kunne begynne. Det som hørtes var knapt nok et klikk. Tre flate batterier pekte nese til meg og lot oss forstå at her ble det ingen båttur på en stund. «Evne til omstilling», tenkte jeg. Hvordan er det med det nå?

Svetteperlene rant. Jeg følte meg både som vertskap og ansvarlig for å stille båt, og her stod jeg med en farkost som kunne meldes inn til et begravelsesbyrå sammen med en bannlysning av merkeverkstedet.

Staben tok det bedre enn meg. «Vi lager fest på brygga», sa de. «Rekene smaker godt her også». Ikke et vondt ord, ingen spydige kommentarer, bare konstruktive og positive mennesker som var i gang med å fullføre en plan B, mens jeg ennå gremmet meg over at vi ikke var på vei utover fjorden og inn i en lun vik.

Planla på nytt. Landstrøm var ikke tilgjengelig. Strømmen var ute av drift på grunn av en spiker som hadde truffet ubeleilig. En vennlig kvinne rett ved brygga lot meg få låne strøm slik at jeg etter noen timer fikk startet opp herligheten. Da var bryggefesten over og ettermiddagen begynt. Gode stabsvenner begynte på hjemveien da jeg første gang fikk liv i dieseluhyret. I tre timer lot jeg motoren gå slik at jeg skulle ha nok strøm til en tur på lørdag.

Dagen opprant med godt og tjenlig vær. Med planer om årets første overnatting i båten entret familien skuta med mat og klær og alt som skulle til for en vellykket tur. Den evige optimist vrir om nøkkelen bare for å høre et lite klikk som ga beskjed om at de batteriene hadde ikke tenkt seg ut på tur den dagen heller. «Hvordan står det til med din evne til omstilling i dag?» undret jeg.

Da er det godt å ha en makker i livet som ikke er med på å dra deg ytterligere ned i det mørke hullet. Lørdagen ble tilbrakt hos gode mennesker på Hvaler med grilling og trivelig prat og livet var slett ikke verst. Søndagen lot jeg monsteret få sin hviledag nummer tre. En healer ble bestilt fra et annet verksted.

Endringer. Hvorfor har vi så vanskelig for å omstille oss? De fleste liker ikke endring. Det gjelder ikke bare når noe uventet skjer. Rent generelt har vi en tendens til å velge det som er kjent. Enkelte -velger til og med å forbli i noe som er destruktivt fordi det er kjent.

Det skal mot til å bryte opp og ut av noe en er vant med. Behovet for trygghet styrer de fleste av våre valg. Det kan virke som om evnen til omstilling avtar i takt med alderen. Det merkes ikke minst på arbeidsplassen. Det vil hjelpe hvis vi ser at omstilling kan gi oss nye muligheter, impulser og glede over å lære noe nytt.

Det å bli i det samme kan skape stagnasjon og tappe oss for motivasjon. Skal vi våge, er det viktig å finne en balanse mellom gammelt og nytt, kjent og ukjent og det som gjør oss trygge nok til å våge omstilling.

En filosof som levde på 1600-tallet skal visst nok ha sagt følgende: «Bitre piller bør svelges hele». Han hadde forstått noe vesentlig. Noen ganger oppfører jeg meg som om jeg biter på den bitre pillen hvis det skjer noe uforutsett.

Den smaken er pyton og gjør alt mye verre. Det er slik det blir hvis jeg ikke greier å omstille meg, og parkerer meg selv midt i skuffelsen og blir der. Slik kan det også bli hvis alt nytt og ukjent blir opplevd som en trussel. Evnen til å omstille seg er en viktig egenskap.

Jeg håper det går an å trene den opp. Dette var nok ikke siste gang at noe i livet ikke starter når jeg vil.

Fortell dine erfaringer om dette temaet, eller del dine meninger på verdidebatt.no.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter