Med hvilke briller ser du på verden?

I lobbyen på et bedre hotell i Cochin i India, noen meter fra meg, sitter en moderne antrukket mann i sporty kortermet skjorte, shorts og joggesko. Ved hans side en kvinne i burka med knapt synlige øyne. På fanget har hun en lap-top som er aktivt i bruk.

I Agra, på vei fra et tidlig morgentog til en ventende bil. En ung mann med elefantfot tar seg rundt på en rusten sykkel. Han blir overlykkelig for å få frokostpakken vi har fått med oss fra hotellet og restene fra serveringen på toget som vi ikke orket å spise opp.

En fattig skopusser blir vennlig avvist tre ganger. Mine sko er nye og ikke egnet for skosverte. Rett foran bilen stuper han likevel ned foran beina mine og begynner å pusse skoene. Jeg hopper til side med en brysk mine og setter meg inn i bilen.

Ved flere anledninger ber guidene oss om ikke å stoppe for å kjøpe noe av overivrige selgere eller gi til de fattige. På et sted vi overnattet ble det foreslått hva som ville være passende tips, men at vi ikke må være misforstått rundhåndet med hva vi gir til folk, da det kan skape en ubalanse i lokalsamfunnet rundt oss.

Etter opplevelsen i Agra blir vi tatt med til et bedre hotell for et kort toalettbesøk. I speilet ved vasken ser jeg en velkledd, velfødd, velutstyrt turist. Jeg liker ikke det jeg ser. Hvem er jeg som kan stå på flyplassen i Delhi og ta ut en sum penger som tilsvarer en månedslønn for en gjennomsnitts inder, for kun å ha som lommepenger?!

I Dehli besøker vi et topp moderne kjøpesenter med bare utenlandske butikker. Her er det bare de rike som kan bevege seg med kortene sine. Bare en hovedgate skiller senteret fra de fattigste i hele byen. En grell kontrast.

En ung gutt vil selge meg et av sine mange pyntekjeder, av det enkle slaget og med en kvalitet jeg ikke har noen interesse av. Jeg vil likevel stikke til ham noen penger, men gir tegn at jeg ikke behøver det kjedet han rakte meg. Da insisterer han på at jeg må ta imot det han har å selge dersom han skal ta imot pengene. Skamfull setter jeg meg igjen i bilen med det enkle kjedet i hendene og aner at jeg i en misforstått raushet kanskje har kommet i skade for å tråkke på hans stolthet.

En moderne guide utfører sine religiøse øvelser foran en utskåret elefant ved inngangen til et palass. Et underlig glimt av en religion jeg kan noe om, men som jeg likevel ikke kan forstå kan gi slik mening. Han syntes kanskje det var like -underlig at jeg kan tro på en gud jeg ikke kan se eller ta på.

Snillisme. Hvordan har jeg forutsetning for å forstå fattigdommen gjennom mine norske briller? Eller forstå hvordan man hjelper på riktig måte? Situasjonen i hotell-lobbyen der kvinnen i burka satt med sin laptop på fanget, ble for meg en blanding av middelalder og 2013. Hva vet jeg om hvordan hun kjenner sin livssituasjon? Kanskje opplever hun seg mer moderne enn meg? For alt jeg vet, er hun aktiv på Facebook. Det er ikke jeg.

Før jeg dro til India så jeg interessante dokumentarer om misforstått og mislykket norsk bistandspolitikk. Det er ikke nok med god vilje dersom de brillene vi ser med ikke gir oss den rette kunnskap og innsikt.

Nærsynt. På vei hjem til norske forhold, tenker jeg: Er det bare fattigdommen det er vanskelig å forstå? Hva forstår jeg av min egen kulturs rikdom? Hadde jeg og vi forstått den bedre, hva den gjør med oss på godt og vondt, hadde det vel ikke vært så mange ensomme mennesker som kjenner på tomhet midt i alt vi kan fylle livene våre med?

Ny innsikt. I tidligere år hadde jeg enkle svar på vanskelige spørsmål. Det var lett å snakke med store bokstaver selv om innsikten var liten. Jeg har fortsatt mine meninger og oppfatninger som bygger på den innsikt jeg har, så langt den rekker. Årene har lært meg at mange forhold er mer kompliserte og sammensatte enn jeg før ante. Andre har sine briller å se med. Jeg har mine. Derfor gjør jeg klokt i å lytte til andres erfaringer, hva de sier, hva de har sett og forstått før jeg oppfører meg som ekspert på andres liv.

Har du meninger eller erfaringer om temaet? Skriv det på Ekviks blogg på Verdidebatt.