Lyst versus moral

Det er ikke mange dagene mellom hver gang tabloid-pressen slår opp samlivsspørsmål med store bokstaver. Som regel handler det om de mange «samlivsfellene». De fleste artiklene er relativt overfladiske, men noen tar virkelig tak i vesentlige ting. Et slikt oppslag kom i VG i vår der nyere forskning på skilsmisser blant par over 50 ble presentert, og der de to profilerte samlivsekspertene Sissel Gran og Frode Thuen (tidligere Du&jeg-spaltist) blir intervjuet. Det vakte min interesse:

Vil leve om igjen. «De vil ha en ny runde med begjær og lidenskap. For den er naturlig nok ikke like sterk etter 20-30 år sammen!» (Psykolog Frode Thuen til VG, 27. mars 2011). Det er nærmest opplest og vedtatt at når kvinner tar initiativ til skilsmisse, er det som regel fordi kvaliteten i kjærlighetsrelasjonen ikke er god nok. Når menn bryter ut, er det ofte fordi han har «funnet» en annen kvinne som han heller vil ha. Dette er nok i stor grad bildet for de under 45 år, men trenden for de over 50 er en del annerledes. Her ser vi andre tendenser. Kvinner som blir skilt i 50-60 årene, velger langt oftere å ikke gifte seg igjen, men forblir single og lever sitt liv som selvstendig kvinne. Både fordi hun klarer seg godt økonomisk og menneskelig.

For mannen i samme aldersgruppe er bildet noe annerledes: Mange gripes av panikk over at livet går fra en. Han bryter ut og søker mot yngre kvinner som han faktisk starter på nytt igjen med, gjerne med nytt barnekull, hvis han må. «Det er en del menn i 50-60 årene som bytter ut kona med en yngre. Men det er svært få kvinner på 60 som bytter ut mannen med annen mann! Menn i 50- og 60-årene ser at hvis de vil, kan de leve livet en gang til» (Psykolog og samlivsterapeut Sissel Gran til VG)

Aldersangst. Dette er en relativt ny trend som ingen mann kan si seg helt upåvirket av. Mange menn og kvinner i femtiårene som er helt ærlige, vil nok innrømme at de har kjent på denne «panikken» i større eller mindre grad. Det synes å være en kombinasjon av ubesvarte, eksistensielle spørsmål omkring liv og død, og frykten for å bli gammel og mindre attraktiv. Det handler også om trangen til å kjenne at man lever. Og om vår tids opphausing av det å være ung. For det postmoderne mennesket duger ikke alltid tro og moral når dette kommer i motsetning til følelser og behov. Vi har alle noe av det postmoderne i oss. Vi setter veldig ofte våre egne følelser og behov foran alt annet, enten man kaller seg kristen eller ikke.

Du kan like det eller ikke, men sånn er det i stor grad.

Spørsmålet som utfordrer oss som partnere med en kristen samlivsetikk blir da: Hva gjør slike trender med oss, og hva gjør vi med dem? Tror vi at vi er beskyttet mot det, eller tør vi være ærlig å snakke om det? Finnes det rom for slike ærlige samtaler, har vi noe miljø for å være helt ærlige uten å bli redde? Dersom vi ikke setter ord på det vi opplever og tenker på, vil ting bare utvikle seg, og ting skje.

Hva er vårt mottrekk? «Derfor ryker samlivet», sto det på førstesiden på Dagbladet 23. april: «Mangel på kommunikasjon, sex, oppmerksomhet og nærhet!» Det er klar melding ut til alle par i Norge. Da blir det viktigere enn noen gang å hjelpe hverandre med å ta vare på romantikken og kjærestedimensjonen i forholdet. At vi ikke overser følelsesmessige behov hos hverandre i travle hverdager med tidsnød og krevende logistikk. At vi tar vare på småpraten, pleier det åndelige livet hver for seg og sammen, og overrasker hverandre med god omtanke og oppmerksomhet.

Fristelser. I det siste har det vært skrevet mye om et norsk nettsted for folk som bevisst ønsker å få et forhold på si. Tenk det, så enkelt og så tilrettelagt. Bare noen tastetrykk i all hemmelighet og du er i ferd med å begå det som utgjør den viktigste årsak til skilsmisse i Norge i dag. Det er ingenting å gjøre med trender og de digitale massemulighetene. Bare det enkelte mennesket kan ta ansvar for valgene sine selv, godt hjulpet av et godt og sunt samliv med et annet menneske som du elsker. Godt hjulpet av overbevisningen om at det er noe som står fast og at et løfte er et løfte.

Vi trenger å ta vare på hverandre, både som par og som familie. Men vi trenger også å kjempe kampen inni oss mot det postmoderne, og kjempe mot det i oss som ikke liker det som er fast og forpliktende. Det skal mye til for å klare alle utfordringene og fristelsene i det moderne Norge.