Lang vei 
til nytt hjem

Jordene rundt Bjørnebekk asylmottak i Ås i Akershus har allerede begynt å bli grønne­. Etiopierne Esconder Asefa (35) og Helen ­Migussie-Begashaw (28) ser ut på marken som om noen måneder skal bugne av korn. ­Asefa har vært i Norge siden 2003. Han er blant 
de 1.300 flyktningene som har ventet mer enn 
ett år på å bli bosatt. Opphold i Norge fikk 
han for ett og et halvt år siden. Kona, Helen Migussie-Begashaw, fikk opphold for et halvt år siden.

– Det er usunt.

Dette er Migussie-Begashaws enkle svar på hvordan det er å sitte i mottak og vente på at en kommune vil ta imot dem.

– Vi har armer og ben, men får ikke arbeide så lenge vi må vente. Nå er vi tiggere. Vi bruker folks penger i stedet for å bidra, sier hun.

Ventingen gjør dem også syke. I de to siste månedene har Asefa vært så plaget av stress at han noen ganger skjelver, forteller han. Siden de giftet seg i Norge for seks år siden har ett rom med dobbeltseng, kjøleskap, TV og bord vært deres hjem på asylmottaket. De har opplevd at mennesker som har kommet til asylmottaket etter dem får bolig før dem.

– Det gjør vondt. Vi fikk et sted i Oslo en gang, men de ga det til noen andre som trengte det mer.

LES MER: 87 kommuner tar ikke imot flyktninger

«Populære» flyktninger

Aldri før har norske kommuner bosatt så mange flyktninger som i fjor. Likevel venter fremdeles 5.000 mennesker på å bli bosatt. Ifølge flere undersøkelser står det ikke på penger. Det er boligmangel som er problemet. Hvorfor klarer ikke kommunene å skaffe husly?

Vårt Land har snakket med flere ansatte, uavhengig av hverandre, i IMDI (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet). De som arbeider med å ­bosette mennesker som Norge gir beskyttelse, og har jevnlig kontakt med de vel 341 kommunene som tar imot flyktninger. Under løfte om anonymitet forteller de at noe av svaret handler om at norske kommuner er svært selektive i hvem de vil gi et hjem. Enslige, voksne menn er ikke populære. Familier blir ofte foretrukket. Hvor 
du kommer fra har også noe 
å si. Flyktninger fra enkelte ­afrikanske land stiller bakerst i køen.

LES MER:

Vegrer seg

De IMDI-ansatte forteller at i enkelte kommuner vegrer boligkontoret seg for å ta imot flyktninger. Politiske vedtak blir trenert. Å huse mennesker som ikke er vant til å bo i moderne­ hus, er krevende­, ­synes kommunens boligfolk. Blant annet blir boligene kraftig slitt. Flyktninger som er vant fra sitt hjemland til å forhandle for å oppnå noe, oppleves også som kravstore i andre kommunale etater.

Strevet med de nye utlendingene gir enkelte steder grobunn til sterk motvilje og skaper ­negative holdninger blant de kommuneansatte.

– Noen ganger er det ren ­rasisme, sier en kilde.

Vanja Jensen leder Faglig ­forum for kommunalt flyktningarbeid (FFKF) der nær 200 kommuner er medlemmer. Når hun blir spurt om hun kjenner til fremmedfiendtlighet blant kommuneansatte, smiler hun og tar en pause før hun svarer.

– De finnes i visse kommuner, ja. FFKF ønsker ikke å tvinge kommuner til å bosette flyktninger, men om det ble obliga­torisk for alle kommuner å ­bosette, ville­ det bli enklere å bosette. Da ville­ ikke holdninger få noe å si. ­Kommuner kunne heller søke om fritak fra et bosettingspåbud, sier Vanja Jensen.

LES MER: Rom for flyktninger

Vente, vente

Syrerne Sherihan Easo og Hannan Karahjoul er blant de heldige som har blitt bosatt raskt. I ti uker har den lille familien bodd i en leilighet de kan kalle sin egen. Ennå har de ikke fått navn på ringeklokka, men Hannan Karahjoul møter oss ved inngangen til blokka på Hasle i Oslo. Han hilser oss med et norsk «værsågod» i det han åpner døra.

LES MER: Denne syriske familien drømmer om å bli utvalgt til å få komme til Norge

– Endelig har vi fått et eget sted, sier Easo.

De to årene de har vært 
på flukt fra Syrias krig, har de flyttet ti ganger.

– Da vi flyttet hit, håpet jeg at det er siste gangen vi flytter på lenge, sier hun.

LES MER: – Ta imot flere barn!

Trygg nå

Vårt Land møtte dem i Ankara i juni i fjor. Der plukket­ en kommisjon fra Norge ut ­syriske kvoteflyktninger som skulle få komme til Norge. I oktober landet de på norsk jord. Fram til slutten av desember bodde
de i en trang hybelleilighet på et mottakssenter for flyktninger i Oslo.

– Hva betyr det å få sitt eget sted?

Easo spør ektemannen på sitt eget språk, kurdisk, før hun svarer.

– Det viktigste er at vi kan ha privatliv og leve stabilt. Det ­betyr at vi kjenner oss trygge. Kontrakten­ her er på tre år. Nå kan vi ­endelig planlegge framtiden.

– Etter at krigen startet, har livet vært vanskelig. Nå nyter jeg det, sier hun.

LES MER: Dei som flyktar til Södertälje

Avslappet

Noe har tydelig skjedd med familien siden sist vi møtte dem på en trang, midlertidig hybel i Oslo sentrum. De to voksne er mer avslappet. Sherihan Easo smiler og ler mens hun forteller at de har kjøpt ­møbler 
på IKEA og at mannen har vært flink til å skru alt sammen. Sønnen­ Kahraman er roligere og klamrer seg mindre til mor 
og far. Hele sitt korte liv har han sovet sammen med ­foreldrene. Nå vil han helst ligge i sin egen seng, med blå stjernelampe på veggen.

– Det var nødvendig at han fikk eget rom. Nå leker han ­alene uten å være oppå meg hele tiden, sier moren.

De fikk først tildelt en toroms leilighet, men ba om å få noe større. Det fikk de – med én gang. Da de flyttet inn var veggene ­nymalte og kjøkkeninnredningen ny. Hele boligen er strøken og ryddig når vi kommer på besøk.

Gatene rundt blokka er trafikkert og blokkene står tett, men det syriske paret gleder seg til sommeren, når de kan å sette seg med en kopp kaffe på stolene utenfor og la sønnen løpe på plenen.

LES MER: Tyrkia hindrer flyktninger

Bomberommet

Den syriske byen Kobani er frigjort fra IS, forteller nyhetsbildene på TV-en som står på. Endelig en god nyhet fra Syria, men det utløser ikke de store reaksjonene hos det unge paret. De er langt unna krigen.

Ekteparet tar oss med ned i kjelleren i blokka. Her er felles­vaskeriet. Hit går de én gang i uka for å vaske klær. Sherihan Easo går aldri hit alene. Det minner henne om bomberommet­ i Aleppo. Da alarmen gikk i hjembyen, sprang alle i bygården ned i kjelleren. Der kunne de sitte hundre mennesker i trange rom, lavt under taket, mens de ventet. På angrepet, på bombene.

– Der ventet vi på hva som kunne skje. Alle var livredde og snakket om at «vi dør», sier Easo.

Å få sin egen, brukte vaskemaskin på det trange badet i den nye leiligheten, står på ønskelisten hennes. Da kan hun vaske når hun vil, uten å gå i kjelleren.

LES MER: Krever at regjeringen tar imot syke, syriske flyktninger

Planlegger ikke

Verken Nina Gran, spesialrådgiver i kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon KS eller Bjørn Holden, stabsdirektør i IMDI, har hørt om at fremmedfrykt blant kommuneansatte hindrer flyktninger i å få boliger. De skryter derimot av kommunene som for andre år på rad blir bedt om å ta imot 10.000 flyktninger.

– Jeg har aldri hørt at eiendomsforvaltere vegrer seg. Tvert imot sier noen at flyktninger er en ryddig gruppe å forholde seg til, sier Nina Gran.

KS har bedt regjeringen om «stimuleringsmidler». Det vil si ekstra penger til kommuner som bosetter antallet flyktninger de blir bedt om å ta imot. Tar de enda flere, kommer enda mer penger, foreslår KS.

Men ifølge en IMDI-undersøkelse blant kommuneledere i 2012 er det tilgangen på boliger som er problemet, ikke pengene. Hva da?

Landstidsplaner

Ifølge kilder i IMDI er problemet at en del kommuner ikke har flyktninger inne i sine langtidsplaner. Det snakkes fremdeles om «dugnad». Kommuner ser på det å bosette som en kortsiktig innsats, som noe man gjør unntaksvis. Stabsdirektør Bjørn Holden bekrefter dette.

– Vi er helt åpenbart på rett spor, men det er fortsatt et stykke å gå før det er å regne som en langsiktig, ordinær kommunal oppgave, sier Bjørn Holden.

Svært få kommuner har ­utarbeidet en boligplan, ifølge­ en forskningsrapport fra Agderforsk­ning, som kom i fjor. En viktig faktor for å lykkes med å skaffe boliger er langsiktig planlegging, konkluderer NTNSamfunnsforskning, som i 2011 gjorde en undersøkelse på oppdrag fra IMDI. Organiseringen i en del kommuner er også 
for dårlig forteller IMDI-arbeidere.

– Det mangler samordning mellom boligforvaltere og flyktningkontoret. Dette er et tydelig funn i flere undersøkelser. Også Riksrevisjonen har pekt på dette, sier Holden.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Thanks kommune

En lavmælt bønn på amharisk stiger opp fra ringen av etiopiere. ­Esconder Asefa holder hånda til ­Helen ­Migussie-Begashaw. Øynene ­deres er lukket mens de ber. Fire timer med faste er over for i dag. En ung kvinne danser mens alle synger en lovsang som handler om at Guds barn vil seire. Flere ganger i uken møtes de kristne etiopierne her på musikkrommet på Bjørnebekk asylmottak. Noen av dem er fremdeles asylsøkere.

Det er en lys dag. Ikke bare fordi­ sola skinner. Nøyaktig 
ett døgn har gått siden Vårt Land avtalte å møte de to etiopierne. På den tiden har de fått vite at det venter en leilighet på dem i Oslo. Allerede mandag kan de kanskje flytte inn.

– Finally! Thanks the kommune. Vi takker også Gud, vi har bedt mye, sier Helen Migussie-Begashaw.

Med alvorlig ansikt har hun fortalt om alle årene de har brukt på å flykte fra diktaturet i Etiopia og søke asyl i Norge. Nå smiler hun.

På dagens bønnemøte ber de ikke om å få et sted å bo. De
 takker.

Ventetiden er over.