Nyheter

Kunsten å skrive nekrolog

Et minneord har rørt mange nordmenn den siste tiden. Men hva kjennetegner en god nekrolog?

Da en kjent, britisk politiker gikk bort, sto denne setningen om hans liv i avisen The Daily Telegraph: «Han satte seg meget beskjedne mål for sitt liv, og gjorde lite eller ingenting for å nå dem.»

Slike formuleringer hadde vakt furore i Norge, tror Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund.

– Tradisjonene er svært ulike her og i Storbritannia. I Norge har vi kultur for alltid å si noe pent om de døde. Også i engelske avisers nekrologer er det mye skryt av de som fortjener det. Men britene later ikke som om den avdøde var.

Kanskje er Norge moden for forandring? Etter Arne Næss' bortgang i 2009, påpekte Aftenpostens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås at minneordene ikke fikk fram hele mennesket:

«Ville Arne Næss ha likt de hyllende minneordene og nekrologene? Jeg tviler. Han pleide å gjespe av panegyrikk og vri seg utålmodig av ros og mer eller mindre pompøse karakteristikker, om de var aldri så velment og velfortjent», skrev Åmås.

Døde britiske menn. Nekrologen har også som sjanger en annen status utenfor Norge. I England anses det som høyverdig journalistisk arbeid, og i aviser som The Daily Telegraph, trykkes ord om de døde daglig over en helside i storformat, ofte rikelig illustrert. Også på avisens nettside er en egen side viet nekrologer, med underkategorier som kultur, politikk, finans, sport, religion vitenskap, medisin, teknologi, kjendiser og militært.

Under sistnevnte kategori trykket avisen i forrige uke en nekrolog om nylig avdøde Birger Strømsheim, som var svært sentral i norsk sabotasjearbeid under ande verdenskrig.

Telegraph ga også nylig ut boken, Failure, Soldier, Jailer. An anthology of great lives in 365 days en samling med avisens beste minnestykker gjennom tidene.

Redaktør Harry de Quette-villes favoritt, er stykket om fjellklatrer Chris Dale. Den begynner slik: «Chris Dale, who has died aged 49, was a 6ft 6in mountaineer with a passion for solo climbs among the hardest peaks of Scotland, Wales and the Alps. He was also an equally enthusiastic cross-dresser who went by the name of Crystal.»

Tim Bullamore skriver om avdøde klassiske musikere for avisen. Han mener en god nekrolog får leserne til å trekke på smilebåndet og humre litt. Hvis leseren i tillegg kjente avdøde, skal helst også tårer komme fram. Nekrologen er ingen rapport om døden, men om livet, mener Bullamore. Det er derfor viktig å beherske antydningens kunst for å kunne holde seg til sannheten.

– Vi har noen koder. Skriver vi at en person var entusiastisk i sine prosjekter, betyr det gjerne at avdøde ikke var spesielt flink, men at han prøvde hardt, sier han.

Humor. Om en kvinne som drev et av Storbritannias mest kjente hoteller, skriver The Daily Telegraph at hun, da hun som 75-åring ble rådet av sin sønn til å ta det litt roligere, byttet ut sin Porsche 928 med en Jaguar 3.0 – fra en tøff sportsbil til en elegant sedan.

– Jeg må innrømme at briter har mer sans for humor enn nordmenn, sier Per Edgar Kokkvold.

De skarpe replikkene og humoren gjør de engelske nekrologene til fornøyelig lesestoff. Ikke bare for den avdødes venner og familie, men også for vedkommendes fiender, mener han.

– Det har vært mange ramsalte karakteristikker gjennom tidene. Likevel har jeg aldri hørt at noen har klaget over hensynsløse eller respektløse nekrologer i britisk presse. Det er akseptert.

Ærefrykt. Journalist Joe Holley skrev i seks år nekrologer for Washington Post, en avis med en tradisjon som ligner den britiske.

– Nekrologene har en start, en slutt, og underveis lærer du sannheten om et menneske. Jeg skriver alltid med mål om å gjenskape personens liv. Når du har lest ferdig, skal du ha følelsen av å kjenne personen, sier han.

Til tross for statusen arbeidet hans har, tror han mange lokalaviser i USA gjør det på den «norske» måten: Faren for å møte noen etterlatte på butikken gjør journalistene mer forsiktige.

Per Edgar Kokkvold mener norske nekrologer alltid har vært preget av ærefrykt.

– Reaksjonen er nok også sterkere her dersom noen prøver seg. I Norge er enhver fallen bror og venn, som Nordahl Grieg sa.

Kokkvold trekker fram et eksempel: I en sørlandsavis sto det i en nekrolog at den avdøde hadde «kommet til et bedre hjem». Avisen fikk et svare strev med enken.

– I England dyrkes den lett brutale replikken helt fra skolegangen. De er ikke nødvendigvis ondskapsfulle, men gode. Særlig nekrologene i The Daily Telegraph viser at det går an å lage strålende journalistikk på dette.

Hard jobb. Joe Holley, som i dag jobber i Houston Chronicle, ser på nekrologene som minibiografier og tidkrevende arbeid. Folk må oppsøkes, og avisartikler og bøker må leses før skrivingen kan starte. Ofte begynner arbeidet lenge før hovedpersonen er død.

– Hver gang vi hadde ledig tid, satte vi oss ned og sjekket ut berømte folk som enten var gamle eller som vi hadde hørt det gikk dårlig med, sier Holley.

Også Tim Bullamore sørger for å holde seg orientert. Han har til og med intervjuet folk med formål om å bruke svarene i nekrologen.

– Men jeg er feig, jeg pleier å finne på en unnskyldning, for eksempel at jeg skal skrive en artikkel i lokalavisen deres. Noen ganger hører jeg med familiene deres om de tror de vil takle at jeg sier hvorfor jeg kommer.

Men å intervjue den som skal dø er ikke nok, påpeker Bullamore:

– De forteller jo bare sin side av historien.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter