Klorofyll i bybildet

– Det var litt rart å ta hageutstyret på bussen, men man kan jo håpe at man skaper en ny trend, sier osloborgeren Bjørn Bye.

Bye var en av dem som hadde flaks. Skikkelig flaks. Han ønsket seg en hage og er nå sjefsgartner for en fem kvadratmeter stor parsellhage i den tjukkeste byjungelen. Rundt de nyplantede tomatene, nypotetene, sukkerertene, gulrøttene og solsikkene suser hovedstaden forbi.

Landets kanskje mest urbane hage ligger mellom hovedveiene som utgjør Ring 1 i Oslo sentrum, og har fått navnet Herligheten. Luftetårnene for Bjørvikatunnelen danner en symmetrisk ramme for de 100 parsellhagene som Bjørvika Utvikling nylig loddet ut til grønnfingrede borgere. Eneste kriterium var at man ikke hadde hage eller kolonihage. Trekningen hadde 4000 søkere. Det har seg nemlig sånn at hagearbeid er blitt trendy.

Glade gartnere. Urban matproduksjon er ikke nytt i Norge. Landets første kolonihager går hundre år tilbake i tid, til de dager da det handlet om matauke for den fattige bybefolkningen. I dag handler det om en økende bevissthet rundt matens opprinnelse og naturens rolle i byen – og bybeboerne tar i bruk kreative metoder og overraskende steder for planting.

Parselleier Bye vokste opp med hage og har gjennom årenes løp grodd både spiselige og uspiselige vekster. I Oslo savnet han en uteplass.

– Jeg er interessert i mat og glad i å lage ting fra bunnen av. Da er det ideelt å ha muligheten til å plante sine egne grønnsaker og urter. Målet er å komme ned hit til høsten for å hente ingrediensene til lunsj, sier Bye.

I Herligheten er det opp til hver enkelt parsellinnehaver hva de vil gjøre med byhagen sin – før området etter tre år gis tilbake til utbyggerne. Parsellkassene er satt sammen på dugnad og felleskapsånden er sterk blant de ferske hageeierne.

Byøkologi. Designeren Gunnar Bothner-By har hjulpet til med gjennomføringen av det økologiske prosjektet. Han har med sønnen Jonathan i vogn, i disse dager skal selv bybarn bli skitne på fingrene.

– Parsellene er modulbasert, som du ser er vi inspirert av dataspillet Tetris. Det har vært veldig gøy å jobbe med, forteller han.

Planen er å utveksle ideer underveis og i felleskap bygge ut det som trengs. Mange av de heldige parselleierne har aldri sådd noe før.

– Vi er litt som et kollektiv og har mye kompetanse å dele med hverandre.

Bothner-By og kjæresten hadde ønsket seg en parsell lenge. Kolonihage var ikke aktuelt fordi det er så lang ventetid – opptil ti år i Oslo.

– Dette er en ideell kombinasjon av å dyrke noe og være del av et felleskap. Det er fascinerende at mennesker og grønt kan trives blant alt det grå her i byen, sier Bothner-By. Han er interessert i byøkologi og liker at parsellhagene har en fleksibel struktur tilpasset bybildet.

For parsellgartnerne er Herligheten en unik mulighet til å tenke nytt om mat i byen.

– Vi som samfunn må se på nye løsninger når det kommer til matproduksjon og få til en langt mer effektiv plassutnyttelse. Man har jo grodd mat i byer som Berlin og New York i mange år. Det er veldig gøy å vise at det går an i Norge, sier Bye.

Geriljagartnerne. Det finnes de som planter mat på hustak, i rundkjøringer og i hovedstadens grøfter. De dyrker mat på ledig offentlig grunn, til fri benyttelse for de som måtte komme forbi og få lyst på en rødbete. De kaller seg geriljagartnere.

– Vi lever i en tid med så mye velstand at vi har mistet nærheten til jorden, og dermed mye kunnskap. Målet er å bidra til økt bevissthet rundt dette og vise veien videre, forteller geriljagartner Daniel Stephanek.

Selv har han over mange år laget en hel park på eget initiativ på Manglerud i Oslo og leder nå en gruppe tilknyttet Senterpartiet som jevnlig planter blomster og grønnsaker rundt i byen.

Han mener vi har store muligheter til å tenke nytt om plante- og dyrkemuligheter i urbane strøk, og peker spesielt på byens mange ubenyttede takflater. Dataprogrammet Google Earth gir oss et satelittbilde som avslører hvor mye areal som er ubenyttet i byen, forteller Stephanek.

– Hva kan vi mennesker gi til byen? Økt beplantning fører til bedre luft, inkludering og bedre trivsel, i tillegg til at vi kan avlaste det tradisjonelle jordbruket med et økologisk alternativ – der vi bor, sier geriljagartneren.

Femstjernes løvetann. Blant dem som har gjort urban, kortreist og økologisk mat populær er restauranten Maemo, som for sin kreative, urnorske gourmetmat har fått hele to Michelinstjerner. Sjefskokk Esben Holmboe Bang sender staben ut i Ekebergskogen for å plukke spiselige vekster og restauranten har også fått en parsellhage i Herligheten.

– Det som er viktig for oss er å få best mulig råvarer, som har mye smak, riktig tekstur og lang veksttid. Samtidig skal ikke maten være sprøytet. Da er det kun økologisk mat som gjelder, den er uovertruffen, sier Bang.

Han mener nordmenn de siste årene er blitt mer bevisst på hva vi spiser, kanskje snarere enn mer interessert i økologisk mat. Likevel henger disse tingene tett sammen, ifølge mesterkokken. Maemo-sjefen mener det er de store butikkjedene i Norge som er problemet.

– De motarbeider økologiske produkter, og forbrukerne kan jo ikke kjøpe produkter som ikke er tilgjengelige. Men det er viktig å etterspørre økologisk mat i butikken, mener Bang.

Likevel understreker han at tilgangen på økologisk og kortreist mat er blitt mye bedre. Økologiske produsenter med gode produkter banker nå på døren for å selge produktene sine, mens tilgangen tidligere kunne være vanskelig.

Sankeren. – Vil du smake litt krattholmeblom, spør engelskmannen Miles Irving med stor entusiasme.

På Geitmyra Kultursenter for barn på Sagene i Oslo viser han hvor mange spiselige vekster som faktisk finnes i naturen og hvordan vi alle kan finne dem – hvor som helst. Han priser krattholmeblomens røtter og dens nellikliknende smak.

– Hvem skulle tro at man kunne finne slike eksotiske smaker i norsk natur, spør Irving og minner barna om at vi importerer nelliken vi bruker i julekakene.

Engelskmannen har gjort sanking til en levevei og selger skattene han finner ute til stjernerestauranter som Noma i København. Irving forteller at hver enkelt av oss brukte 18 timer per uke på å finne det vi trengte i naturen i det tradisjonelle sankesamfunnet – en kort arbeidsuke sammenliknet med den vi har i dag.

– Kanskje de var smartere enn oss, selv om vi tror vi har funnet den lureste måten å leve på, smiler han og oppfordrer til å smake litt brennesle. Trikset er å brette bladet og rulle det mellom fingrene for at fiberet som skaper ubehaget brekkes.

Man trenger ikke gå langt for å finne noe spiselig som vokser vilt i byen. Grønnsakene og urtene vi kjøper i butikken i dag har alle sine forfedre voksende vilt.

– Det er spennende å oppdage spiselige ting i nærmiljøet, det er som en skattejakt. For meg blir det helt ulogisk å spise mat fra andre siden av verden, sier Irving.

Han anslår at det finnes så mange som 400 spiselige vekster i Nord-Europa, men vi spiser kanskje bare 20 prosent av dem. Ironisk nok har vi også valgt å kultivere de minst næringsrike plantene.

– Vi har spist det som ser fint ut, heller enn det som er mest næringsrikt. Ville vekster øker mangfoldet i dietten vår betraktelig.

Eksossalat. Skeptikerne mener at urban matproduksjon umulig kan være sunn, for tar ikke frukt og grønt opp i seg støv og forurensning? De grønne mener nytteverdi og næringsinnhold overveier en eventuell risiko.

Kjendiskokk og leder av Geitmyra matkultursenter Andreas Viestad framhever gevinsten ved mangfoldet i byen.

– I byen finnes et vanvittig artsmangfold. Selv midt i byen vokser det hundrevis av spiselige vekster som er både sunne og velsmakende. Biodiversiteten i byen er langt større enn på landet hvor man ofte har fått en monokultur på grunn av utstrakt sprøyting, sier Viestad.

Matskribenten påpeker at spiselige vekster i byen per definisjon er økologisk mat, siden den ikke er sprøytet. Etter en lang periode med industrialisering av mat er vi nå er i ferd med å finne tilbake til matens opprinnelse, mener han.

Sankeren Irving sier at sprøytemidlene som brukes i tradisjonelt landbruk er minst like skadelig for oss som eventuell forurensning som ender i maten som vokser i byen. Han får støtte av Maemo-sjefskokk Esben Holmboe Bang, som legger til at det er en aktuell problemstilling som må tas på alvor.

Dessuten fører planter og grønt til et bedre miljø i urbane strøk. Engelskmannen mener vi begynner i feil ende: Får naturen en større rolle i byen blir forurensningen mindre.

– Visse typer planter kan absorbere forurensning. Desto mer man dyrker i byen desto mer naturlig blir det å gjøre noe med trafikken og miljøskadelige utslipp. Vi trenger en grønnere by, sier Miles Irving – før han igjen tar fatt på sankingen til middag.