Klarer ikke tilgi mobberne

«Du er ikke verdt en dritt, fordi du er kristen. Du burde faen meg gå å gifte deg med Jesus da, hvis du er så opptatt av det».

Liv-Christine Hoem fikk høre disse sviende ordene fra mobberne.

På barneskolen var det ingen som tok tak i det, hevder hun. Det var hennes egen skyld, sa lærerne. På en skole som hevdet de drev pionérarbeid mot mobbing. Moren dro til skolen og snakket med klassen hva mobbingen gjorde med datteren hennes.

– Men det var nytteløst.

På ungdomsskolen ble det satt inn tiltak. Da ble det bedre.

Men det sluttet ikke.

Mobbingen startet i andre klasse. Så ble den verre og verre. Liv-Christine Hoem fikk høre hvor stygg hun var, at hun ikke var verdt noe, at hun fortjente å bli banket opp. Etter hvert handlet angrepene om hennes kristne tro.

Hun er en av flere barn og unge som opplever å bli mobbet for sin tro, skrev Vårt Land sist lørdag. I et innlegg i Aftenposten nylig skrev hun selv om ni år gjennom hele barne- og ungdomsskolen med «slag, spark, stolkasting, utestengning, jentemobbing, ondskapsfulle ord, drapstrusler, hets og diskriminering».

Glemmer ikke ordene. – Hva var det verste?

– Det er vanskelig å svare på, for jeg husker så lite.

Hva som skjedde før 7. klasse er borte fra minnet hennes. Enkelte minner har kommet tilbake – om at hun ble stengt inne på skoletoalettet, at hun ble slått og sparket og fryst ut.

– Det verste? Ordene glemmer jeg ikke. De sitter igjen i dag. De repeteres hele tiden i hodet. Jeg ble fortalt at jeg aldri skal få til noe. Nå har jeg motbevist det til gagns.

Liv-Christine Hoem begynte å skrive blogg. Drammens Tidende oppdaget innleggene og fortalte historien. Å stå åpent fram har gjort livet til Liv-Christine Hoem bedre.

– Mange sliter med det samme. De sier at det jeg har skrevet har vært til inspirasjon. Det synes jeg er veldig hyggelig. Samfunnet trenger åpenheten.

Sammen med to andre jenter som har blitt mobbet, har hun nylig opprettet en organisasjon for mobbeofre. Foreløpig har Ung mot mobbing (UMM) en nettside og Facebookside. De vil gi mobbingen et ansikt og være en støtte for de som mobbes.

LES OGSÅ: – Voksne tør ikke ta tak i religiøs mobbing

Sa unnskyld. – Har du hørt fra mobberne?

– Ei som mobbet meg er en god venninne i dag. Hun er den eneste som har sagt unnskyld. Hun kom til meg med tårer i øynene og sa at hun angret.

På bloggen har Liv-Christine Hoem fått anonyme meldinger fra noen som sier unnskyld for at de ikke grep inn. En medelev har også sagt unnskyld for at hun sluttet å være venninne på grunn av alt som ble sagt om Liv-Christine Hoem.

Hun har ønsket å høre noen be om unnskyldning. De hun har fått har gjort godt.

«Det mobberne lot meg gjennomgå, ødela årene på barneskolen, og jeg kommer nok aldri til å tilgi dem for det», skriver hun på bloggen sin.

– Hvorfor er det så vanskelig å tilgi?

– Mobberne har tatt en bit av barndommen, og den får jeg aldri tilbake. Mye av det de sa var bare ondt. Vanligvis tilgir jeg folk som sier noe stygt én gang, men det er noe annet når det gjentar seg gang på gang. Det er nok hovedårsaken.

Hun skulle ønske hun kunne tilgi dem som nå har sagt unnskyld, men klarer det ikke ennå.

– Det å tilgi er en måte å komme seg videre på, så når jeg ikke klarer å tilgi, er det noe jeg dveler ved. Det høres kanskje negativt ut, men jeg tenker at noe av det som gjøres mot et annet menneske, er utilgivelig.

VIDEO: Se hva Liv-Christine Hoem svarer på spørsmålet «hva er meningen med livet?»

Omvendt rasisme. Liv-Christine Hoem vokste opp i en bydel av Drammen der det bor mange minoritetsspråklige. I klassen hennes var det få etnisk norske. Hun forteller at 80 prosent av elevene hadde en annen kulturell bakgrunn, og en annen religion. Mobberne var blant disse.

– På et tidspunkt var jeg den eneste norske i klassen.

Hun ble utsatt for omvendt rasisme, på en skole som var kjent for sitt arbeid mot rasisme. Når hetsen går «motsatt vei», blir det ikke tatt så alvorlig, mener hun, men er forsiktig med å si mer om dette. Ikke alle liker slike synspunkt.

På skolen i området er det nå enda færre etnisk norske elever i klassene. Foreldre tar barna sine ut av skolen på grunn av dette, forteller hun.

Hun understreker at mobbingen går begge veier. Også etnisk norske elever mobber.

Modige diskusjoner. Innlegget i Aftenposten var første gang hun fortalte at hun ble mobbet for å være kristen.

– Ikke alle forstår at det er vanskelig å få høre slikt. Men troen er personlig, så når man hører noe nedlatende om hva man tror på, tar man det inn over seg.

– Hva var det som uløste kommentarene om troen din?

Hun må tenke seg om. For å huske.

– Det er vanskelig å svare på dette. Jeg flagget aldri åpent at jeg var kristen, men religion var ofte et tema i klassen på barneskolen. Til å være så små hadde vi modige diskusjoner – om eksistensielle spørsmål. Siden religion var et naturlig tema, kom det jo fram hva jeg trodde på. Jeg sa aldri at jeg var kristen, men alle visste jo hva de andre trodde på. Det var ingen hemmelighet.

Hvorfor brukte de troen mot henne? Svaret finner hun ikke. Hun er i ferd med å slå seg til ro med at det ikke finnes et klart svar.

– Ville det ikke vært lett å si at du ikke var kristen?

– Jeg tror ikke det ville hjulpet.

– Hva vil du si til dem som mener at man bør heve seg over mobbingen og snu det andre kinn til?

– Det provoserer meg. Det er lett å si slikt, men vanskelig å gjøre det. Hele klassen gikk mot meg, og jeg fikk ikke fred noe sted, heller ikke utenfor skolen. Å si at det ikke er noe å bry seg om, er det verste man kan gjøre. Mobbing skal tas på alvor. Jeg er opptatt av at ingen skal oppleve det samme som meg.

Sint. Foreldrene merket at noe var galt. Datteren deres var så sint og urolig at de trodde hun var hadde ADHD.

Mor og far er medlem av adventistkirken. Der ble Liv-Christine Hoem velsignet, og der var hun medlem til hun var 15 år. Men hun har aldri engasjert seg i menigheten.

– Det har aldri vært noe strengt regime hjemme om at jeg måtte være kristen eller lese Bibelen.

Når foreldrene ikke døpte henne, var det fordi at hun kunne velge selv når hun ble eldre.

– Jeg setter pris på det, og jeg vet ennå ikke om jeg skal døpe meg.

I Bragernes kirke i Drammen synger hun i ungdomskoret. Rett og slett fordi hun elsker musikk, særlig klassisk musikk. Tidligere sang hun gospel i sin lokale kirke på Fjell.

– Tidligere kunne jeg si at jeg trodde på det jeg sang om. Nå er jeg mer usikker. Det kan være at det jeg har opplevd har gjort at jeg har blitt mindre sikker i troen. Jeg leter etter svar.

– Hva stiller du spørsmål ved?

– Mange ting. Jeg diskuterer en del med pappa. Han har lest mye i Bibelen, har undervist på bibelskolen i Sarons dal og er mer overbevist. Noen ganger stiller jeg store eksistensielle spørsmål som hvordan verden har blitt til, har Gud skapt den? Jeg har jo lest Bibelen, men har likevel spørsmål.

Hevnen. På fritiden er hun aktivt med i Unge Høyre og i Creare, en forening for skrivende ungdom.

Hun virker sterk. Hvor tar hun styrken fra?

– På et eller annet vis har jeg noe i meg som har gjort at jeg reiser meg igjen. De sa at jeg aldri skulle lykkes med noe. Hver dag etter det har jeg sagt til meg selv «du skal bevise det motsatte». Det har vært drivkraften. Jeg er ikke noen hevngjerrig person, men det jeg nå får til, er hevn i seg selv.

– Er du fremdeles sint?

– Ja, jeg er det.

– Hva gjør du med det?

– Det hender jeg løper, men det beste er å skrive en sint tekst. Skrive, skrive, skrive, til jeg ikke orker mer. Gråte i tastaturet.

Disse tekstene kommer ikke ut i offentligheten. Mindre enn halvparten av alt hun skriver havner på bloggen.

– Er noen av sinnatekstene til – eller om – Gud?

– Nei, men i frustrasjon kan jeg skrive «Hvorfor meg?» tusen ganger. Det kan jo være et spørsmål til høyere makter også. Jeg tror Gud har en mening med alt. Slik er min tro – at alt som skjer i verden, også motgang, har en mening. Jeg lurer på om det er en «han», forresten, sier hun og ler.

– Tror du at du får svar noen gang?

– Jeg vet ikke om jeg får et direkte svar, men kanskje det går et lys opp for meg. Jeg har hatt noen slike øyeblikk der jeg forstår mer. Det er en måte å få svar på. Inni meg kan jeg ha en stemme som ber om at noen høyere kan hjelpe meg – uten at jeg ber om det direkte.

Mening i motgang. – Hvordan har dine forestillinger om Gud forandret seg?

– Jeg vet ikke hvilke forestillinger jeg hadde før. Nå tror jeg at det finnes en gud, men jeg ser ikke for meg en person. Jeg tror Gud er så stor at man ikke kan forstå hva det er.

Hun klandrer ikke Gud for ikke å hjelpe henne. Hun holder fast ved at det er en mening i motgangen.

– Det er noe jeg har lært mye av. Det jeg har opplevd har gitt meg mange muligheter.

Tankerekken hennes er slik: Uten mobbingen hadde hun ikke hatt problemer, som gjorde at hun måtte slutte på videregående, men som førte til at hun har fått arbeide som journalist. Hun har også vært rådgiver for barneombudet i et ungdomsutvalg og har skrevet innledningskapittelet i en bok om mobbing.

– Det er nesten absurd å si det, men jeg vil takke for motgangen. Bare det siste året har jeg lært mye om meg selv og funnet positive måter å se meg selv på. Å stå fram med min historie har vært berikende, ikke minst at det har hjulpet andre. Jeg misunner ikke lenger dem som går gjennom livet uten motgang. På en måte er jeg glad for motgangen, for da kan jeg komme sterkere ut av det.

Gir ut bok. Hetsingen gjennom oppveksten har satt sine spor. «Mobbing lager arr inn til det innerste», skriver Liv-Christine Hoem. I dag har hun diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og går til behandling hos psykolog.

– Mesteparten av det jeg sliter med, skyldes mobbing. Jeg synes det sier noe om hvor ille det var, sier Liv-Christine Hoem.

Angsten var så sterk at hun måtte avbryte videregående skole. Denne uken startet hun igjen i andre klasse. Nå tror hun at hun skal klare det.

Drømmen er å bli journalist. I alle fall leve av å skrive.

– Skrivingen er meg. Det har vært min redning, et sted å rømme til.

Flere av diktene hennes er publisert i aviser. Snart kommer hennes engelske dikt ut på det amerikanske forlaget Nostrovia Poetry, som ebok med tittelen For now I am winter.

– Å gi ut en diktsamling har vært drømmen siden jeg begynte å skrive som fem-seks-åring. Nå har jeg nådd det målet.

Kanskje blir det flere diktsamlinger. Kanskje kan det bli noen romaner også. Ideer og prosjekter har hun nok av.