Nyheter

«Jeg måtte begynne å lese Bibelen på nytt»

Når det kommer til kvinner, kan Gunnar Stålsett fortsatt kjenne vemod og beklagelse.

Han fikk fluestang til 70-årsdagen, men har fortsatt til gode å få tid til å bruke den. Tirsdag fyller Gunnar Stålsett 80 år. En alder som på ingen måte setter noen stopper for reisevirksomheten. Verden rundt for fred og forsoning. Vi møter han mellom slagene, i et fargesprakende hjem.

– Det er min kone som står for innredningen, forsikrer Gunnar Stålsett og viser vei mellom oransje puter, rødt sofamøblement og knæsj kunst. Bare prisene gir stua et visst gråskjær, der de fyller opp den tidligere biskopens bolig, hinsides av hva en peishylle kan holde. Et bilde av kronprinsparet står på pianoet.

– Og der er en dør fra Kamerun, sier Stålsett og peker opp på veggen, før han løfter opp en bronsefugl fra peisen

Er det en måke?

– Nei, nei en Lundefugl. Nord-profil-prisen, sier Stålsett.

Det er ti år siden han gikk av som Oslo-biskop, etter en periode som bød på både rabalder og bistre bispe-kollegaer, men også en hyllest fra folket; biskopen som viste kristendommens humane ansikt. Hedersbetegnelsene har kommet i fleng. Gunnar Stålsett viser vei mellom prisene, til utsikten.

– Her ser jeg rett ut på fire barnehager, det er fantastisk.

Han lar blikket vandre ut av stuevinduet, over de snødekte jordene, til snørrete unger med roser i kinnene.

Bartender

– Hva vet du nå, som du gjerne skulle visst da du var ung?

– Ungdommen har sin tid og sin ramme, sin klokskap. Å se det fra et 80-årsperspektiv kan føre til mye etterpåklokskap. Det jeg visste var at alle måtte ta i et tak. Vi var en søskenflokk på åtte som levde på en liten lærerlønn, og måtte selv ut og tjene penger tidlig. Jeg var kokk på en fraktebåt da jeg var 15 år, og fikk så vidt fri en uke for å bli konfirmert. Da jeg gikk på gymnas og trengte penger, var den eneste ledige jobben som bartender på Loen hotell. «Det kan jeg nok ikke, for jeg er avholdsmann», sa jeg. «Da er du den rette», var beskjeden. Ungdomstiden var preget av hardt arbeid og intens skolegang. Far ville at alle barna skulle bli lærere, så da jeg skrev brev fra gymnaset og fortalte jeg hadde tenkt å bli prest, skrev han tilbake «Kjære gutten min, det er fint at du vil bli prest, men det går an å være kristen selv om man er lærer».

Til jordens ende

– Hvilken hendelse eller opplevelse har formet deg mest?

– Da jeg som ungdom fikk se misjonsutstillingen «Til jordens ende». Der møtte jeg mennesker som var levende engasjert av sin tro og som levde som misjonærer. Å se bilder og gjenstander fra den store verden var i seg selv spennende, dette var før TV-ens tid. Men det som virkelig tente meg, var at disse menneskene brukte hele sitt liv på dette kallet. Det ble et avgjørende møte for meg og ga energi til min barnetro og videre retning for mitt liv.

LES OGSÅ: Da Capo så lenge helsa holder

– Hva er ditt sterkeste minne fra barndommen?

– Av de åtte søsknene hadde vi en søster, Åse. På konfirmantleir svømte hun for langt ut, fikk krampe, og druknet. Jeg fikk beskjeden per telegram: «Åse omkom i dag. Far» Det var en opplevelse av det ubegripelige, noe du registrerer, men også beskytter deg mot, for å få tid til å komme deg. Mor kom aldri ut av sorgen, og foreldrene mine snakket om Åse helt til de døde. Det er et traumatisk minne som jeg bærer med meg, men også et veldig godt minne. Godt, fordi det var en trygghet i begravelsen. Rammen rundt med konfirmantene, den lokale kirken og far som talte ved båren hennes. Det har gitt mitt liv et rom for alvoret.

Kvinner som prester

– På hvilket viktig område har du skiftet mening?

– Jeg ble over 30 år før jeg mente at kvinner også kunne bli prester. Det var seint. Jeg hadde to år på en veldig konservativ presteskole i USA bak meg. Der opplevde jeg det som fascinerende at alle hadde samme svar på alt. Det ga en trygghet nesten på grensen til hjernevask. En fascinasjon som samtidig var frastøtende. Etter hvert så jeg at dette med kvinnelige prester ikke bare dreide seg om prestetjenesten, men om kvinnens plass i samfunnet, om respekt og likeverd. Jeg måtte begynne å lese Bibelen på nytt. I dag føler jeg et visst vemod og beklagelse ved at jeg så sent innså at det teologiske standpunktet jeg stod for ikke var bærekraftig. Samtidig har jeg fortsatt den ydmykende utfordringen at store deler av den kristne kirke fortsatt står der jeg sto med et skriftsyn der åpenbaring og fornuft ikke tåler møtet med livet.

Vennskap tar tid

– Hva angrer du på?

– Jeg angrer på at jeg ikke har brukt mer tid på å dyrke vennskap. Vennlighet er vakkert, men flyktig, vennskap krever tid. Det er en helt egen livsstil. Da jeg hadde jobbet ti år i Det lutherske verdensforbund i Genève, valgte jeg å si nei til nye år. Det bunnet blant annet i et ønske om å holde vennskapet til mange ved like. Å ikke komme hjem som en fremmed.

Jeg ser at mine voksne barn gir en helt annen tid til vennskap, og det er flott å få oppleve det fra sidelinjen. Men ellers angrer jeg ikke på så mye. Jeg har en grunnleggende holdning om at det ofte er like stor velsignelse i de dører som lukker seg, som i de som åpner seg. Det har til tider blåst friskt rundt meg. Det har vært bråk jeg ikke har trivdes med, men som jeg har kunnet leve med. Det har vært kritikk jeg ikke blir lei meg av, som ikke rammer meg personlig, fordi det bunner i dype meningsforskjeller. Det må man tåle både i teologi og politikk.

LES OGSÅ: – Ingen barn er nazister

Troen som trygg grunnplanke

– Hva er det beste livet har gitt deg?

– En forståelse for toleranse og respekt. Og en verdsetting av tålmodighet, at ting tar tid. Det at jeg opplever troen som en grunnplanke av trygghet som bare er der, og ikke som noe jeg går og terper på til daglig. Det er vanskelig å si om livet har gitt meg det, men det har hvert fall blitt sånn. Jeg har aldri tvilt på Gud, men hatt et nærmest barnlig forhold til kirkens trosbekjennelse. Men jeg har tvilt på, og kjempet mot, noen tolkninger av troen. Livet har gitt meg en åpenhet for den utfyllende forskjellighet. Det at mangfoldet ikke er en trussel, men en gave. Å møte mennesker med helt forskjellige livsfortellinger, som kan virke fremmed, men som viser at vi utfyller hverandre. Kanskje det er det som grunntanken i toleransen.

– Hva er du mest stolt over å ha gjort?

Når jeg nå blir 80 år og har kommet i avgangsklassen, håper jeg at jeg et sted der fremme stolt skal få si at jeg har fullført løpet og bevart troen.

– Hva med talen under vielsen av kronprinsparet? Er du stolt av den?

– Den hører absolutt med blant de gylne øyeblikk jeg bærer med meg. Det var en stor anledning for kirken til å tolke evangeliet, ut fra bunnplanken i kristen tro, nemlig nåden og kjærligheten. Vielsen skulle være klokken to, og i ellevetiden la jeg meg ned for å ta en kjapp blund. Jeg sov så dypt at Unn, kona mi, måtte vekke meg for at vi skulle rekke kirken. Det var nok et uttrykk for at jeg var trygg på at dette skulle gå greit. Det skal sies at jeg har et godt sovehjerte. Jeg sover hvor som helst, når som helst. Det er min største begavelse.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Leve livets mening

– Hva er egentlig meningen med livet?

– Meningen med livet er å leve livets mening. For meg ligger meningen i det budet som er felles for kristne, jøder og muslimer, kjærlighetsbudet. «Du skal elske din Gud av hele ditt hjerte, og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft og du skal elske din neste som deg selv.» Hvis det bare var den første linjen, kunne det vært et farlig bud, Men det er en lynavleder til nestekjærligheten. Og så er det den siste linjen, som mange ikke får med seg, nemlig «som deg selv». Selvkjærlighet som ikke er egoisme, men som er respekt og takknemlighet for den du er, slik du er. For den som ikke er i stand til å være glad i seg selv, vil ha problemer med å være glad i andre.

– Hva vil du gjøre før du dør?

– Jeg vil fortsette å leve. Jeg vil møte de dagene som kommer med trygghet og glede. Og jeg vil, i dypeste forstand, sette mitt hus i orden.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter