Jeg kaller 
det ikke jobb. Det har vært et liv. 
Mitt liv.

Et 45 år langt liv i Frelsesarmeens omsorgsarbeid, hvor de siste 20 har vært som slumsøster, tar ikke slutt sånn uten videre – selv om man formelt sett har gått av med pensjon for to år siden.

Marit Solli (69) er tilbake på slumstasjonen i Gøteborggata i Oslo. Der folk stikker innom for en kopp kaffe og en matbit. Men aller mest for å slå av en prat under fire øyne med en som kan lytte. En som Marit Solli.

Under distinksjonen på brystlomma hennes banker fremdeles hjertet mest for dem som livet ikke har fart vel med – uavhengig av rang og stand.

«Hun må finne seg i å ta imot litt hun også, som har gitt til så mange», smiler den yngre frelsessoldaten som serverer kaffe.

– Selv om det ikke stemmer med bildet mange ønsker å ha av Norge, må vi stikke fingeren i jorda, for det er fattigdom i landet vårt. Sosialt, men også åndelig. Noe annet er å kaste blår i øynene på folk. I flere år inviterte jeg politikere til slumstasjonen vår i Schweigaardsgate i Oslo for å se fattigdommen på nært hold. Jens Stoltenberg var der også. Jeg tror det gjorde noe med politikerne og holdningene deres.

LES MER: Gerd Fleischer mistet alt på et øyeblikk

Et liv

– Hvorfor begynte du som omsorgsarbeider og slumsøster?

– Jeg har aldri kalt det for en jobb, det har vært et liv. Mitt liv. Som jeg er veldig takknemlig for. Jeg vokste opp i en vanlig, kristen familie på Vestlandet, med mye omsorg. Kanskje lå det også litt i genene at det skulle bli sykepleierutdanning og omsorgsarbeid for min del, uten noe ønske om å få en yrkeskarriere.

– Lå det i kortene at det skulle bli Frelsesarmeen?

– Jeg vokste ikke opp i Frelsesarmeen, men mor var i sin ungdom engasjert i arbeidet deres. Først var jeg bare nysgjerrig på hva det var, men jeg fant meg raskt til rette. Måten de jobbet på – nokså fritt, uten å være bundet av for mange former og ritualer – passet meg bra. Det ble en naturlig forlengelse av den lyse og glade, men også tydelige evangeliske kristendommen jeg vokste opp med – der også nestekjærligheten var en viktig grunnpilar. William Booths motto, i prioritert rekkefølge; «såpe, suppe og frelse», var jo i sann bibelsk tradisjon; «det dere har gjort mot en av minste, har dere gjort mot meg».

– Hva førte det siste til?

– Jeg erfarte fort at det var liten vits å snakke om Gud eller andre viktige ting til folk med tomme mager og skitne kropper. Du vil ikke tro hvordan folk kan forandre personlighet, ja, fremstå med en helt annen verdighet, etter et måltid og en varm dusj.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Kilde til kraft

– Har du alltid måttet innom troen for å hjelpe de som er i en vanskelig situasjon?

– Troen har aldri vært en plikt for meg, og heller ikke et slags tryllemiddel. Den er en kilde til kraft som har gjort at jeg har greid å være i et krevende omsorgsarbeid i så mange år. Så lenge jeg selv har erfart verdien av å ha Gud i hverdagslivet mitt, så unner jeg også andre det samme. Troen ligger ikke bare i ordene, men i det vi er og det vi gjør.

– Hvilken hendelse har formet deg mest?

– Den første, og kanskje viktigste, hendelsen som gjorde at jeg slo inn på den livsveien jeg gjorde, var da jeg som åtte år gammel jente så broren min falle fra altanen ned på en hellelagt terrasse. Han kløyvde hodet og slo seg fryktelig. Mens foreldrene mine tok seg av ham, løp jeg inn på rommet mitt og ba for harde livet til Gud om at han ikke måtte la broren min dø. Da han som ved et under greide seg uten et eneste mén, tok jeg det som en klar beskjed om at Gud hadde hørt bønnen min. Den konkrete opplevelsen av at Gud er med oss i tykt og tynt, har fulgt meg gjennom hele livet. Ikke minst i de mange samtalene jeg opp gjennom årene har hatt med 
mennesker som livet har fart ille med.

– Kan du fortelle litt mer om disse møtene?

– For det første har det vært med alle slags mennesker fra ulike samfunnslag, langt i fra bare rusmisbrukere. Også direktører og andre høyt opp på samfunnets rangstige med tilsynelatende alt på stell. Livskriser kan slå inn hvor som helst, og da har jeg sett det som min viktigste oppgave å være tilgjengelig for dem det gjelder ved å lytte og prøve å forstå. Sjelden har jeg hatt løsninger å komme med, i hvert fall ikke på stående fot. Først og fremst har slike sjelsørgeriske samtaler gjort meg ydmyk. Det er 
ørsmå marginer mellom det dagens samfunn gjerne kaller vellykket og mislykket. Det kunne like gjerne vært meg som satt i deres sted. Hvem kan vel sitte på sin grønne gren og dømme andre?

LES MER: Stålsett: Jeg måtte begynne å lese Bibelen på nytt

Familie viktig

– Hva angrer du mest på?

– Enkelte ganger angrer jeg på at jeg har rukket å utføre bare halvparten av alle de oppgavene jeg har hatt lyst til å gjøre. Andre ganger, når jeg har vært sliten, har jeg tenkt at jeg har gitt for mye av meg selv. Jeg har etter beste evne prøvd å kombinere livsgjerningen som frelsessoldat med oppgaven jeg har hatt i familien min.

Jeg har aldri angret på at jeg tidlig i livet gikk inn i Frelsesarmeen, med de nokså nøkterne bo- og lønnsmessige betingelsene det har medført. Familien min har aldri manglet noe. Vi har både bil, båt og hytte, om enn ikke av det dyre slaget. Goder har vi spart til. Skulle jeg hatt en høy næringslivslønn, ville jeg aldri ha klart å være solidarisk med dem jeg har jobbet sammen med og for.

– Har de to sønnene fulgt i dine og din manns fotspor?

– Én er soldat i Frelsesarmeen. Den andre sønnen vår har valgt en mer søkende og spørrende holdning til kristentroen. Som foreldre kan man vise barna den veien man mener er best, men vi kan ikke tvinge dem til å følge den. Dét gjorde ikke mine foreldre heller. Jeg respekterer begge mine sønners valg av livssyn.

LES MER: Lønning: Som gammel strever jeg mer med å finne ordene

Ikke alene

– Hva vil du si til en som er ung i dag?

– At det er viktigere å gjøre noe med livet som gir mening, enn å jage etter status og karriere. Når samfunnet i dag, helt fra tidlig skolealder, nokså ukritisk legger opp til at materialisme er et gode og et mål, gjør det meg trist. Jeg har sett hvor det for manges del bærer hen. Heldigvis har jeg inntrykk av at denne holdningen de siste årene har snudd litt. I våre kretser ser vi det for eksempel på økt søknad til offiserskolene våre.

– Hva vet du nå som du gjerne skulle ha visst da du var ung?

– Mye. Først og fremst at det er bedre å dele på oppgavene, i stedet for å tro at man skal klare så utrolig mye på egen hånd. Det er i samarbeid med andre, gjennom teamarbeid, at man virkelig får utrettet noe. Dette har også å gjøre med hvordan man ser på andre mennesker; i hvilken grad man verdsetter deres innsats.

– Hvilken alder er den beste?

– Jeg ønsker ikke å rangere aldere og faser i livet, for de er like verdifulle på hver sin måte. Nå trives jeg med å være pensjonist, selv om kroppen ikke lystrer på samme måte som for 30 år siden. Det er viktig å være realistisk. Jeg har levd lenge og aktivt, og det ville vært rart, nesten illevarslende, hvis jeg ikke bar synlig og merkbart preg av det. Ville vel lurt på om jeg hadde brukt meg nok her i livet. Der eldre rammes av alvorlig sykdom, er det naturligvis vanskelig å verdsette denne fasen i livet.

– Hva uroer du deg mest for?

– Jeg er redd for at landet vårt skal bli avkristnet. Ikke bare når det gjelder den evangeliske forkynnelsen, men også det øvrige verdigrunnlaget og den kulturarven som kristendommen har gitt oss.

Jeg har de siste årene vært i kontakt med stadig flere innvandrere. De er medmennesker, skapt i Guds bilde, som vi skal respektere, også uansett hvilken religion de tilhører. Det betyr ikke at vi skal gi avkall på våre egne verdier.

Når helligdager og hverdager går i ett, og barn og unge knapt vet hva høytidene våre betyr lenger, blir jeg bekymret. Vi snakker om tidsklemma som et problem, men samfunnet vårt legger opp til den selv.

LES MER: Jervell: Tilgivelsen fjerner angeren

Påskens budskap viktig

– Hva gleder du deg mest over?

– Livet. Samværet med min mann, de to barna og de to barnebarna våre. Og at jeg er i såpass god form at jeg fremdeles kan ta turer på beina og på ski i marka og på fjellet. Naturligvis gleder det meg også at påskens budskap, som har båret meg gjennom gode og onde dager hele livet, fremdeles står så tindrende klart og sannferdig for meg.

– Hva er meningen med livet?

– Å være en del av Guds plan for verden og av opphavet i tilværelsen. Et godt fellesskap, det å kjenne at man kan bety noe for andre i stedet for å jakte på en såkalt lykkefølelse, gir også mening. Jeg har hørt flere si at det viktigste er å gjøre så godt man kan, men det kan bli en sovepute. Noe man skjuler seg bak for å slippe å ta inn over seg de viktige valgene vi stilles overfor.